JW subtitle extractor

Velkommen brødre og søstre!
Jeg er glad for å komme med
denne rapporten.
Denne gangen skal vi komme med
noen få korte oppdateringer.
Så skal vi få se et veldig
oppmuntrende videointervju.
Jeg er sikker på du vil synes
det er trosstyrkende.
Men først oppdateringene.
I slutten av april reiste
bror Mark Sanderson til Polen.
Det ble holdt et spesielt møte
i en stevnehall i Warszawa -
- for å oppmuntre brødre og søstre som
er berørt av krigen i Ukraina.
Over 250 000 fra Polen,
Ukraina og Donbas-området -
- fulgte med på programmet.
En kretstilsynsmann i Donbas skrev:
«Det var et enestående program
og mat i rette tid.»
«Vi gråter gledestårer når
vi ser hvor høyt Jehova elsker oss.»
Etter programmet reiste bror Sanderson -
- og tre medlemmer av utvalgene ved
avdelingskontorene i Polen og Finland -
- 2500 km gjennom Polen for å besøke
flyktninger og hardtarbeidende -
- frivillige i stevnehaller, i
Rikets saler og ved grenseoverganger.
Dette besøket viser virkelig
hvor høyt Jehova elsker sitt folk.
Tusen takk til dere alle for deres
bønner og deres gavmilde bidrag, -
- som gjøre dette
nødhjelpsarbeidet mulig.
Den 4. mai ble den 71 år gamle søster
Valentina Baranovskaja -
- endelig løslatt fra fengsel.
Hun satt i fengsel i godt over et år.
Hun ble tatt godt og varmt imot av sine
brødre og søstre da hun ble løslatt.
Vi gleder oss sammen med deg,
søster Valentina.
Men vi har ikke glemt at sønnen din,
Roman, fortsatt sitter i fengsel.
Vi ber for dere begge to.
Den 24. mai ble bror Dennis Christensen
løslatt fra fengsel i Russland.
Han satt til sammen
fem år i flere forskjellige fengsler.
Etter at han ble løslatt,
ble han umiddelbart utvist.
Han og kona, Irina,
har nå kommet seg trygt til Danmark.
Det kan vi se i denne videoen.
Vi gleder oss sammen med dere,
Dennis og Irina.
Deres tro og integritet
har styrket oss alle.
Vi er så glade for at dere er tilbake!
Selv om vi er glade for dette,
husker vi på at det rundt om i verden -
- fortsatt er over 150 brødre og søstre
som sitter i fengsel for sin tro.
I Russland er det fire brødre som
soner en åtte år lang fengselsstraff.
Og en søster soner en dom på seks år.
I Hebreerne 13:3 står det:
Hvordan kan vi vise
at vi husker på våre venner i fengsel?
Hvis vi bor i nærheten, kan vi
kanskje hjelpe dem med praktiske ting.
Men vi kan alle be for
dem og familiene deres hver dag.
Vi kan også reflektere over
deres gode eksempel.
Når vi ser at våre venner utholder
urettferdig fengsling, -
- og at de gjør det med glede,
får vi lyst til å etterligne deres tro.
Vi blir motivert til å holde ut
de prøvelsene vi møter.
Vi blir forsikret om at vi kan utholde
framtidige prøvelser med glede.
I dette videointervjuet vil
to brødre fra Russland fortelle -
- hvordan de trofast og med glede
utholdt en fire år lang fengselsstraff.
Straffeforfølgelsen av meg
begynte 22. juli 2018.
Det var en søndag, og møtet var i gang.
Etter gjennomsøkingen
sa betjentene at jeg måtte bli med dem.
FSB-betjenter ringte på døren
i ett sett, så jeg åpnet opp.
Etter noen sekunder hørte jeg
lyden av glass som knuste.
De hadde knust seg inn på verandaen,
og brutt seg inn døren.
Kona mi prøvde å si at døren var
åpen, så de ikke trengte å knuse noe.
Men de brøt seg inn likevel, og hun fikk
et kutt i pannen da de knuste glasset.
Og en åre i hånden hennes
ble kuttet over.
Betjentene viste meg ransakingsordren,
og jeg sa til dem:
«Jeg er ikke interessert i den ordren,
ring en ambulanse!»
Jeg ville at kona mi skulle dra på
sykehuset, men hun ville være med meg.
Razziaen pågikk i fem timer.
Så fengslet de meg.
To dager senere var det et rettsmøte der
de bestemte seg for å arrestere meg -
- og sette meg i varetekt.
Det verste var da jeg satt i en celle
hvor de presser med å skremme og true.
Da jeg kom inn i cellen,
eller da vaktene dyttet meg inn i den, -
- var det første jeg hørte:
«Kom deg ned på knærne!»
Men jeg sa at den eneste
jeg legger meg på kne for, er Gud.
Så begynte de å rope og
gjøre narr av meg.
Men jeg forsto ikke hva de ville at jeg
skulle gjøre, eller hva de ønsket.
Det fant jeg først ut etter flere timer,
da de sa til meg rett ut -
- at de ville at jeg skulle gi dem
informasjon om to brødre i en naboby.
De la fram forskjellige torturredskaper
foran meg -
- og sa at jeg ikke ville klare
å takle smerten eller holde ut.
De sa at det var best at jeg begynte
å samarbeide med dem.
Men jeg fortalte
ingenting om disse brødrene.
Jeg visste at det ville
gjøre situasjonen deres enda verre.
Det var veldig vanskelig for meg
da de satte meg i varetektsfengselet.
Hver dag, fra morgen til kveld,
hadde de radioen på.
Volumet var skrudd veldig høyt
i cellene, og folk var høylytte.
Og etter flere måneder der,
ble jeg satt i enecelle.
Jeg bekymret meg for
om jeg ville få forkynt for noen, -
- og om jeg måtte sone hele dommen der.
Den kvelden ba jeg inderlig til Jehova.
Etter noen dager kom det en mann
i cellen ved siden av min.
Han hadde vært i fengsel i 13 år.
I løpet av det siste året hadde han
begynt å tenke dypt over åndelige ting.
Han hadde til og med
begynt å lese i Bibelen.
Vi hadde mange samtaler om
åndelige ting, hver dag, i flere timer!
Jeg sang Rikets sanger for ham og
leste vers som vennene hadde sendt meg.
En av de andre i cellen
begynte å samarbeide med vaktene.
Fysisk sett var han veldig sterk,
som en diger muskelbunt.
Så kom jeg til å tenke på at han
egentlig bare var oppimot 80 % vann.
Jeg vet ikke, men akkurat da
tror jeg at jeg begynte å smile.
Den tanken ga meg
et nytt syn på disse folkene, -
- og det var utvilsomt Jehova
som ga meg den tanken.
Det var en nabocelle, som også
var en enecelle, og den sto ofte tom.
Jeg ba nesten hver dag til Jehova -
- om at min venn og bror, Vadim,
måtte bli overført til den cellen.
Da Vadim fikk høre at
jeg ba om det til Jehova, sa han:
«Sergej, du er altfor naiv. Vaktene
mener at vi er kriminelle partnere.»
«De kommer aldri til å la oss
sitte i celler ved siden av hverandre!»
Jeg sa: «La oss vente å se!»
Om kvelden kom det noen inn på cellen
og sa: «Levtsjuk, du skal flyttes!»
De tok meg med til en annen bygning
og satte meg i en celle.
Så hørte jeg Sergejs stemme
gjennom veggen!
Han sa: «Vadim, er det deg?»
Jeg sa: «Ja, det er meg!»
Han sa: «Fantastisk! Jeg har
bønnfalt Jehova om at du måtte komme.»
Da jeg hørte det, ble jeg irritert,
for det ødela for alle gjenbesøkene!
Vi hadde jo avtalt at jeg
skulle fortelle en bibelhistorie!
Men så forsto jeg
hvorfor Jehova hadde ordnet det.
Vi trengte begge den
følelsesmessige støtten.
Vi var sammen i to uker.
Vi leste og drøftet dagsteksten daglig
og delte tanker fra brev vi hadde fått.
En periode, mens jeg satt i enecelle,
følte jeg meg spesielt langt nede.
Da fikk jeg en ny bunke med brev.
Jeg sorterte brevene etter dem jeg ville
lese først, og dem jeg ville lese siden.
Det var et brev jeg ikke ville lese,
så jeg la det i en bunke til senere.
Men det var noe inni meg som sa:
«Nei, du trenger å lese det brevet.»
Og det brevet
var et svar på bønnene mine.
Brevet dreide seg om hvordan Satan
bruker et av sine mest effektive våpen:
Nemlig motløshet.
Jeg begynte å bruke
det jeg lærte i brevet med det samme.
Det hjalp meg til å bli i bedre humør
og til å bli kvitt de negative tankene.
Overalt hadde jeg gode samtaler med
dem som satt i cellene ved siden av meg.
Vi snakket gjennom veggen.
Jeg lurte på hvorfor de
hele tiden flyttet meg rundt.
Kunne de ikke bare
la meg være i én celle?
Og akkurat da fikk jeg et brev -
- fra en søster som skrev: «Hvis du blir
flyttet fra én celle til en annen,» -
- «kan du tenke at du har fått et nytt
distrikt, og at du har fullført det gamle.»
Da forsto jeg
hvorfor jeg ble flyttet så mye rundt.
Brødre og søstre,
rundt om i hele verden, -
- sendte meg brev med tegninger,
bilder og fotografier.
Noen sendte meg
for eksempel denne tegningen.
Det er kona mi og jeg,
som sitter i Jehovas hender.
All den åndelige maten vi fikk,
var i disse brevene.
Hele det tre dager lange stevnet ble
skrevet ned og sendt til oss per brev.
Når jeg leste alle brevene, føltes det
som om jeg ikke lenger satt i fengselet.
Det var som jeg var sammen med
vennene og at jeg var på besøk hos dem.
Så i halvparten av
de 3,5 årene jeg sonet, -
- føltes det som om jeg ikke var
i fengselet i det hele tatt.
Hver dag gjennom hele fengselsoppholdet,
hver morgen, -
- ba jeg til Jehova om at
han måtte gi meg fred og indre ro.
Det er vanskelig å beskrive den indre
roen man føler i en slik situasjon.
Man føler den roen
uansett hvordan situasjonen er, -
- hvilke folk man har rundt seg,
eller hvordan man føler seg fysisk.
For når du har fred i hjertet,
føler du indre ro.
I tillegg følte jeg vennenes støtte og
Jehovas kjærlighet under rettsmøtene.
Det var alltid mange brødre og søstre
som hadde møtt opp utenfor rettssalen.
De første gangene de kom for å støtte
oss under møtene for straffeutmåling, -
- skrev FSB-betjenter ned navnene deres
og ga dem ordre om å møte opp til avhør.
Så kom vi til det neste rettsmøtet -
- og så at de samme
brødrene og søstrene var der.
Det styrket oss virkelig!
Vi så at de ikke var redde,
og at de oppriktig ønsket å støtte oss.
Sånn var det hver eneste gang!
I et brev fikk jeg disposisjonen til
minnehøytidstalen, -
- og jeg hadde så lyst til å holde den.
Noen få dager senere,
mens jeg trente i luftegården, -
- begynte jeg å snakke med en innsatt
som var interessert i Bibelen.
Dagen før minnehøytiden kom jeg i prat
med ham igjen, og jeg sa til ham:
«Visste du at det skal holdes en viktig
markering i morgen over hele verden?»
Jeg forklarte hva det dreide seg om, -
- hvordan det skulle foregå,
og at det skulle bli holdt en tale.
Han spurte: «Kan du holde den talen?»
Jeg svarte: «Ja, det kan jeg.»
Så vi ble enige om at jeg skulle holde
talen dagen etter, på minnehøytiden.
Så kom dagen.
Klokken var allerede blitt 22, og mannen
var fortsatt opptatt med et eller annet.
Jeg ba til Jehova og spurte:
«Hva skal jeg gjøre?»
Så, klokken 22.30, ropte mannen til meg:
«Sergej, du kan begynne.
Vi hører alle sammen på deg.»
Så da begynte jeg å holde
minnehøytidstalen.
Etter bare noen minutter,
kunne jeg høre fottrinn i korridoren.
Det var en betjent som stoppet utenfor
døren min og så inn i kikkhullet.
Jeg spurte: «Har det hendt noe?»
Han svarte: «Neida, neida.
Fortsett lesingen. Les!»
Jeg sa: «Åh, Jehova, tusen takk!»
Og så fortsatte jeg med talen min.
Jeg visste at vi
kom til å bli skilt fra hverandre -
- og ville bli satt
i forskjellige avdelinger.
Og da kunne vi ikke
støtte hverandre lenger.
Og vi kunne ikke holde møter sammen,
noe som betydde veldig mye for meg.
Han forklarte for dem i administrasjonen
at han måtte ta hånd om meg, -
- siden jeg har helseproblemer.
Og de godtok det!
Det betydde så mye for meg,
både åndelig, følelsesmessig og fysisk.
Vi hadde menighetsmøtene sammen.
Hver uke, til samme tid, holdt vi møter.
Noen ganger var det andre til stede
for å høre på foredraget.
Vadim og jeg pleide alltid å be
så andre kunne se det.
Vi gjorde det i spisesalen, før og etter
møtene og når vi skulle legge oss.
Folk la merke til det, og det ga dem
et positivt inntrykk av sannheten.
Og de fikk respekt for oss
fordi de så vi hadde sterk tro.
Jeg visste at jeg måtte
gjøre best mulig bruk av tiden.
Og jeg ba til Jehova.
Jeg ba om noe helt konkret.
Jeg sa: «Jehova, du er Pottemakeren,
og jeg er leiren.»
«Så vær så snill å forme meg!»
Og alle de situasjonene jeg var i
i løpet av disse 3,5 årene, -
- både de gode og de vanskelige, så
jeg på som muligheter til å bli formet.
I alle disse prøvelsene følte jeg at
forholdet mitt til Jehova ble sterkere.
Og jeg fikk enda større tillit til ham.
Det var fordi jeg hadde mye tid til
å be i den situasjonen jeg var i.
Og jeg så veldig ofte at Jehova
svarte på konkrete bønner.
Det styrket vennskapet mitt med ham.
I hele den tiden jeg har blitt forfulgt,
har jeg fått styrke av Jer. 48:10:
«Forbannet er den som utfører Jehovas
oppdrag på en halvhjertet måte!»
Jeg forsto at når omstendighetene mine
var så tøffe og vanskelige som de var, -
- hadde jeg et ansvar for å forsvare
Jehovas navn ved min oppførsel.
Noe annet som hele tiden har gitt
meg styrke i hele denne perioden, -
- er det som står i Jesaja 57:15, -
- om at Jehova bor hos dem som er
knust og har det tungt følelsesmessig.
Jeg forestilte meg at Jehova satt rett
ved siden av, holdt meg på skulderen -
og forsikret meg: «Alt kommer
til å gå bra. Jeg er med deg!»
Uansett hvor vanskelige de prøvelsene
jeg har opplevd har vært, -
- så har Jehova
forandret dem alle til velsignelser.
For et rørende intervju!
Så du hva som hjalp brødrene til å
utholde urettferdig fengsling med glede?
De fortalte hvor viktig det var
å ha en god rutine for bibellesning, -
- bønn og møter,
selv om de var i fengsel.
De forkynte ved enhver
mulighet de fikk.
Og de merket Jehovas kjærlighet
og omsorg på veldig personlige måter.
Vi kan gjøre det samme for
å styrke vår tro og bevare vår glede.
Og når vi snakker om glede:
Er du ikke glad for at vi endelig
har begynt med fysiske møter igjen?
Det kan kreve noe å komme dit.
Men å se brødrene og søstrene,
høre at de ler, -
- og synge sammen
og be sammen med dem -
- gjør at det virkelig er verdt det!
Ja, møtene er en gave som hjelper oss
til å holde ut med glede.
Uansett prøvelser må du ikke
miste gleden i tjenesten for Jehova.
Som Nehemja 8:10 sier:
Brødre og søstre!
Vi setter så stor pris på dere -
- og på at dere bevarer gleden trass
i de mange utfordringene dere møter.
Det gjør at vi blir
enda mer glad i dere.
Dette er JW Broadcasting
fra Jehovas vitners hovedkontor.

Rapport nr. 4 2022 fra det styrende råd
- 

Rapport nr. 4 2022 fra det styrende råd

Velkommen brødre og søstre!
Jeg er glad for å komme med
denne rapporten.
Denne gangen skal vi komme med
noen få korte oppdateringer.
Så skal vi få se et veldig
oppmuntrende videointervju.
Jeg er sikker på du vil synes
det er trosstyrkende.
Men først oppdateringene.
I slutten av april reiste
bror Mark Sanderson til Polen.
Det ble holdt et spesielt møte
i en stevnehall i Warszawa -
- for å oppmuntre brødre og søstre som
er berørt av krigen i Ukraina.
Over 250 000 fra Polen, 
Ukraina og Donbas-området -
- fulgte med på programmet.
En kretstilsynsmann i Donbas skrev:
«Det var et enestående program
og mat i rette tid.»
«Vi gråter gledestårer når
vi ser hvor høyt Jehova elsker oss.»
Etter programmet reiste bror Sanderson -
- og tre medlemmer av utvalgene ved
avdelingskontorene i Polen og Finland -
- 2500 km gjennom Polen for å besøke
flyktninger og hardtarbeidende -
- frivillige i stevnehaller, i
Rikets saler og ved grenseoverganger.
Dette besøket viser virkelig
hvor høyt Jehova elsker sitt folk.
Tusen takk til dere alle for deres
bønner og deres gavmilde bidrag, -
- som gjøre dette
nødhjelpsarbeidet mulig.
Den 4. mai ble den 71 år gamle søster
Valentina Baranovskaja -
- endelig løslatt fra fengsel.
Hun satt i fengsel i godt over et år.
Hun ble tatt godt og varmt imot av sine
brødre og søstre da hun ble løslatt.
Vi gleder oss sammen med deg,
søster Valentina.
Men vi har ikke glemt at sønnen din,
Roman, fortsatt sitter i fengsel.
Vi ber for dere begge to.
Den 24. mai ble bror Dennis Christensen
løslatt fra fengsel i Russland.
Han satt til sammen
fem år i flere forskjellige fengsler.
Etter at han ble løslatt,
ble han umiddelbart utvist.
Han og kona, Irina,
har nå kommet seg trygt til Danmark.
Det kan vi se i denne videoen.
Vi gleder oss sammen med dere,
Dennis og Irina.
Deres tro og integritet
har styrket oss alle.
Vi er så glade for at dere er tilbake!
Selv om vi er glade for dette,
husker vi på at det rundt om i verden -
- fortsatt er over 150 brødre og søstre
som sitter i fengsel for sin tro.
I Russland er det fire brødre som
soner en åtte år lang fengselsstraff.
Og en søster soner en dom på seks år.
I Hebreerne 13:3 står det:
Hvordan kan vi vise
at vi husker på våre venner i fengsel?
Hvis vi bor i nærheten, kan vi
kanskje hjelpe dem med praktiske ting.
Men vi kan alle be for
dem og familiene deres hver dag.
Vi kan også reflektere over
deres gode eksempel.
Når vi ser at våre venner utholder
urettferdig fengsling, -
- og at de gjør det med glede,
får vi lyst til å etterligne deres tro.
Vi blir motivert til å holde ut
de prøvelsene vi møter.
Vi blir forsikret om at vi kan utholde
framtidige prøvelser med glede.
I dette videointervjuet vil
to brødre fra Russland fortelle -
- hvordan de trofast og med glede
utholdt en fire år lang fengselsstraff.
Straffeforfølgelsen av meg
begynte 22. juli 2018.
Det var en søndag, og møtet var i gang.
Etter gjennomsøkingen
sa betjentene at jeg måtte bli med dem.
FSB-betjenter ringte på døren
i ett sett, så jeg åpnet opp.
Etter noen sekunder hørte jeg
lyden av glass som knuste.
De hadde knust seg inn på verandaen,
og brutt seg inn døren.
Kona mi prøvde å si at døren var
åpen, så de ikke trengte å knuse noe.
Men de brøt seg inn likevel, og hun fikk
et kutt i pannen da de knuste glasset.
Og en åre i hånden hennes
ble kuttet over.
Betjentene viste meg ransakingsordren,
og jeg sa til dem:
«Jeg er ikke interessert i den ordren,
ring en ambulanse!»
Jeg ville at kona mi skulle dra på
sykehuset, men hun ville være med meg.
Razziaen pågikk i fem timer.
Så fengslet de meg.
To dager senere var det et rettsmøte der
de bestemte seg for å arrestere meg -
- og sette meg i varetekt.
Det verste var da jeg satt i en celle
hvor de presser med å skremme og true.
Da jeg kom inn i cellen,
eller da vaktene dyttet meg inn i den, -
- var det første jeg hørte:
«Kom deg ned på knærne!»
Men jeg sa at den eneste
jeg legger meg på kne for, er Gud.
Så begynte de å rope og
gjøre narr av meg.
Men jeg forsto ikke hva de ville at jeg
skulle gjøre, eller hva de ønsket.
Det fant jeg først ut etter flere timer,
da de sa til meg rett ut -
- at de ville at jeg skulle gi dem
informasjon om to brødre i en naboby.
De la fram forskjellige torturredskaper
foran meg -
- og sa at jeg ikke ville klare
å takle smerten eller holde ut.
De sa at det var best at jeg begynte
å samarbeide med dem.
Men jeg fortalte
ingenting om disse brødrene.
Jeg visste at det ville
gjøre situasjonen deres enda verre.
Det var veldig vanskelig for meg
da de satte meg i varetektsfengselet.
Hver dag, fra morgen til kveld,
hadde de radioen på.
Volumet var skrudd veldig høyt
i cellene, og folk var høylytte.
Og etter flere måneder der,
ble jeg satt i enecelle.
Jeg bekymret meg for
om jeg ville få forkynt for noen, -
- og om jeg måtte sone hele dommen der.
Den kvelden ba jeg inderlig til Jehova.
Etter noen dager kom det en mann
i cellen ved siden av min.
Han hadde vært i fengsel i 13 år.
I løpet av det siste året hadde han
begynt å tenke dypt over åndelige ting.
Han hadde til og med
begynt å lese i Bibelen.
Vi hadde mange samtaler om
åndelige ting, hver dag, i flere timer!
Jeg sang Rikets sanger for ham og
leste vers som vennene hadde sendt meg.
En av de andre i cellen
begynte å samarbeide med vaktene.
Fysisk sett var han veldig sterk,
som en diger muskelbunt.
Så kom jeg til å tenke på at han
egentlig bare var oppimot 80 % vann.
Jeg vet ikke, men akkurat da
tror jeg at jeg begynte å smile.
Den tanken ga meg
et nytt syn på disse folkene, -
- og det var utvilsomt Jehova
som ga meg den tanken.
Det var en nabocelle, som også
var en enecelle, og den sto ofte tom.
Jeg ba nesten hver dag til Jehova -
- om at min venn og bror, Vadim,
måtte bli overført til den cellen.
Da Vadim fikk høre at
jeg ba om det til Jehova, sa han:
«Sergej, du er altfor naiv. Vaktene
mener at vi er kriminelle partnere.»
«De kommer aldri til å la oss
sitte i celler ved siden av hverandre!»
Jeg sa: «La oss vente å se!»
Om kvelden kom det noen inn på cellen
og sa: «Levtsjuk, du skal flyttes!»
De tok meg med til en annen bygning
og satte meg i en celle.
Så hørte jeg Sergejs stemme
gjennom veggen!
Han sa: «Vadim, er det deg?»
Jeg sa: «Ja, det er meg!»
Han sa: «Fantastisk! Jeg har
bønnfalt Jehova om at du måtte komme.»
Da jeg hørte det, ble jeg irritert,
for det ødela for alle gjenbesøkene!
Vi hadde jo avtalt at jeg
skulle fortelle en bibelhistorie!
Men så forsto jeg
hvorfor Jehova hadde ordnet det.
Vi trengte begge den
følelsesmessige støtten.
Vi var sammen i to uker.
Vi leste og drøftet dagsteksten daglig
og delte tanker fra brev vi hadde fått.
En periode, mens jeg satt i enecelle,
følte jeg meg spesielt langt nede.
Da fikk jeg en ny bunke med brev.
Jeg sorterte brevene etter dem jeg ville
lese først, og dem jeg ville lese siden.
Det var et brev jeg ikke ville lese,
så jeg la det i en bunke til senere.
Men det var noe inni meg som sa:
«Nei, du trenger å lese det brevet.»
Og det brevet
var et svar på bønnene mine.
Brevet dreide seg om hvordan Satan
bruker et av sine mest effektive våpen: 
Nemlig motløshet.
Jeg begynte å bruke
det jeg lærte i brevet med det samme.
Det hjalp meg til å bli i bedre humør
og til å bli kvitt de negative tankene.
Overalt hadde jeg gode samtaler med
dem som satt i cellene ved siden av meg.
Vi snakket gjennom veggen.
Jeg lurte på hvorfor de
hele tiden flyttet meg rundt.
Kunne de ikke bare
la meg være i én celle?
Og akkurat da fikk jeg et brev -
- fra en søster som skrev: «Hvis du blir
flyttet fra én celle til en annen,» -
- «kan du tenke at du har fått et nytt
distrikt, og at du har fullført det gamle.»
Da forsto jeg
hvorfor jeg ble flyttet så mye rundt.
Brødre og søstre,
rundt om i hele verden, -
- sendte meg brev med tegninger,
bilder og fotografier.
Noen sendte meg
for eksempel denne tegningen.
Det er kona mi og jeg,
som sitter i Jehovas hender.
All den åndelige maten vi fikk,
var i disse brevene.
Hele det tre dager lange stevnet ble
skrevet ned og sendt til oss per brev.
Når jeg leste alle brevene, føltes det
som om jeg ikke lenger satt i fengselet.
Det var som jeg var sammen med
vennene og at jeg var på besøk hos dem.
Så i halvparten av
de 3,5 årene jeg sonet, -
- føltes det som om jeg ikke var
i fengselet i det hele tatt.
Hver dag gjennom hele fengselsoppholdet,
hver morgen, -
- ba jeg til Jehova om at
han måtte gi meg fred og indre ro.
Det er vanskelig å beskrive den indre
roen man føler i en slik situasjon.
Man føler den roen
uansett hvordan situasjonen er, -
- hvilke folk man har rundt seg,
eller hvordan man føler seg fysisk.
For når du har fred i hjertet,
føler du indre ro.
I tillegg følte jeg vennenes støtte og
Jehovas kjærlighet under rettsmøtene.
Det var alltid mange brødre og søstre
som hadde møtt opp utenfor rettssalen.
De første gangene de kom for å støtte
oss under møtene for straffeutmåling, -
- skrev FSB-betjenter ned navnene deres
og ga dem ordre om å møte opp til avhør.
Så kom vi til det neste rettsmøtet -
- og så at de samme
brødrene og søstrene var der.
Det styrket oss virkelig!
Vi så at de ikke var redde,
og at de oppriktig ønsket å støtte oss.
Sånn var det hver eneste gang!
I et brev fikk jeg disposisjonen til
minnehøytidstalen, -
- og jeg hadde så lyst til å holde den.
Noen få dager senere,
mens jeg trente i luftegården, -
- begynte jeg å snakke med en innsatt
som var interessert i Bibelen.
Dagen før minnehøytiden kom jeg i prat
med ham igjen, og jeg sa til ham:
«Visste du at det skal holdes en viktig
markering i morgen over hele verden?»
Jeg forklarte hva det dreide seg om, -
- hvordan det skulle foregå,
og at det skulle bli holdt en tale.
Han spurte: «Kan du holde den talen?»
Jeg svarte: «Ja, det kan jeg.»
Så vi ble enige om at jeg skulle holde
talen dagen etter, på minnehøytiden.
Så kom dagen.
Klokken var allerede blitt 22, og mannen
var fortsatt opptatt med et eller annet.
Jeg ba til Jehova og spurte:
«Hva skal jeg gjøre?»
Så, klokken 22.30, ropte mannen til meg:
«Sergej, du kan begynne.
Vi hører alle sammen på deg.»
Så da begynte jeg å holde
minnehøytidstalen.
Etter bare noen minutter,
kunne jeg høre fottrinn i korridoren.
Det var en betjent som stoppet utenfor
døren min og så inn i kikkhullet.
Jeg spurte: «Har det hendt noe?»
Han svarte: «Neida, neida.
Fortsett lesingen. Les!»
Jeg sa: «Åh, Jehova, tusen takk!»
Og så fortsatte jeg med talen min.
Jeg visste at vi
kom til å bli skilt fra hverandre -
- og ville bli satt
i forskjellige avdelinger.
Og da kunne vi ikke
støtte hverandre lenger.
Og vi kunne ikke holde møter sammen,
noe som betydde veldig mye for meg.
Han forklarte for dem i administrasjonen
at han måtte ta hånd om meg, -
- siden jeg har helseproblemer.
Og de godtok det!
Det betydde så mye for meg,
både åndelig, følelsesmessig og fysisk.
Vi hadde menighetsmøtene sammen.
Hver uke, til samme tid, holdt vi møter.
Noen ganger var det andre til stede
for å høre på foredraget.
Vadim og jeg pleide alltid å be
så andre kunne se det.
Vi gjorde det i spisesalen, før og etter
møtene og når vi skulle legge oss.
Folk la merke til det, og det ga dem
et positivt inntrykk av sannheten.
Og de fikk respekt for oss
fordi de så vi hadde sterk tro.
Jeg visste at jeg måtte
gjøre best mulig bruk av tiden.
Og jeg ba til Jehova.
Jeg ba om noe helt konkret.
Jeg sa: «Jehova, du er Pottemakeren,
og jeg er leiren.»
«Så vær så snill å forme meg!»
Og alle de situasjonene jeg var i
i løpet av disse 3,5 årene, -
- både de gode og de vanskelige, så
jeg på som muligheter til å bli formet.
 I alle disse prøvelsene følte jeg at
forholdet mitt til Jehova ble sterkere.
Og jeg fikk enda større tillit til ham.
Det var fordi jeg hadde mye tid til
å be i den situasjonen jeg var i.
Og jeg så veldig ofte at Jehova
svarte på konkrete bønner.
Det styrket vennskapet mitt med ham.
I hele den tiden jeg har blitt forfulgt,
har jeg fått styrke av Jer. 48:10:
«Forbannet er den som utfører Jehovas
oppdrag på en halvhjertet måte!»
Jeg forsto at når omstendighetene mine
var så tøffe og vanskelige som de var, -
- hadde jeg et ansvar for å forsvare
Jehovas navn ved min oppførsel.
Noe annet som hele tiden har gitt
meg styrke i hele denne perioden, -
- er det som står i Jesaja 57:15, -
- om at Jehova bor hos dem som er
knust og har det tungt følelsesmessig.
Jeg forestilte meg at Jehova satt rett
ved siden av, holdt meg på skulderen -
og forsikret meg: «Alt kommer
til å gå bra. Jeg er med deg!»
Uansett hvor vanskelige de prøvelsene
jeg har opplevd har vært, -
- så har Jehova
forandret dem alle til velsignelser.
For et rørende intervju!
Så du hva som hjalp brødrene til å
utholde urettferdig fengsling med glede?
De fortalte hvor viktig det var
å ha en god rutine for bibellesning, -
- bønn og møter,
selv om de var i fengsel.
De forkynte ved enhver
mulighet de fikk.
Og de merket Jehovas kjærlighet
og omsorg på veldig personlige måter.
Vi kan gjøre det samme for
å styrke vår tro og bevare vår glede.
Og når vi snakker om glede:
Er du ikke glad for at vi endelig
har begynt med fysiske møter igjen?
Det kan kreve noe å komme dit.
Men å se brødrene og søstrene,
høre at de ler, -
- og synge sammen
og be sammen med dem -
- gjør at det virkelig er verdt det!
Ja, møtene er en gave som hjelper oss
til å holde ut med glede.
Uansett prøvelser må du ikke
miste gleden i tjenesten for Jehova.
Som Nehemja 8:10 sier:
Brødre og søstre!
Vi setter så stor pris på dere -
- og på at dere bevarer gleden trass
i de mange utfordringene dere møter.
Det gjør at vi blir
enda mer glad i dere.
Dette er JW Broadcasting
fra Jehovas vitners hovedkontor.


-