JW subtitle extractor

Velkommen til denne rapporten.
I mange deler av verden er
de regionale stevnene godt i gang.
I starten av juli hadde over
2,3 millioner vært fysisk til stede -
- på årets stevne, som har temaet:
«Vær tålmodig».
Jehovas folk liker å komme sammen
på regionale stevner.
Vi ser igjen gamle venner
og blir kjent med nye.
Programmet var åndelig mat i rette tid.
De som har vært på stevnet,
sitter igjen med mye fint.
Vi er sikre på
at de som ikke har vært der ennå, -
- kommer til å elske det.
Den 1. juni åpnet mange Betel-hjem
verden over for omvisninger.
Dette har vært hyggelig og etterlengtet
for de besøkende og Betel-familien.
Det var gøy å se den første gruppen.
Tenk på alt de har gjort for å komme.
Jeg vet ikke hvem som gledet seg mest,
gjestene eller Betel-familien.
Det beste var da vi gikk inn
og så alle som sto der.
De sa velkommen, vinket og ga klemmer.
Det var en bra overraskelse.
Vi fikk den velkomsten!
Mange var der og ville snakke med oss.
Mesteparten av livet har ungene
bare lest om Chelmsford på jw.org.
Så det at vi endelig kan være her,
er nesten ikke til å tro.
Det er over en måned siden omvisningene
begynte. Det har bare vært fantastisk.
Vi kommer fra Filippinene,
men bor i Canada.
Vi kjørte ca. 8 timer
for å komme hit til Warwick.
-Vi planla å besøke Warwick i mars 2020.
-Og her er vi, 3 år senere.
Vi sa: «Er det ett sted vi skal dra til
i år, så må det være Betel.»
Jeg kan absolutt anbefale
familier å besøke Betel.
Det styrker troen.
Barna kommer aldri til å glemme det.
Det er så mange ting her at du ikke
har kjangs til å ta inn alt på en gang.
Så vi må nok komme tilbake en gang.
Disse brødrene og søstrene føler det
på samme måte som David, -
- som sa det vi kan lese i Salme 122:1.
Vi ønsker dere hjertelig velkommen
til omvisning. Opplev gleden det gir.
Du kan reservere en omvisning på jw.org.
Gå inn på siden «Omvisninger på Betel»
for å få mer informasjon.
Eller ta kontakt
med ditt lokale avdelingskontor.
For ikke så lenge siden kom det
en spennende opplysning på jw.org.
Om kvelden onsdag 28. juni 2023 -
- fikk vi vite at Ramapo-prosjektet
hadde fått en viktig godkjenning.
Ramapo kommune godkjente enstemmig -
- situasjonsplanen for byggeprosjektet.
Det gjenstår mange detaljer,
og vi må innhente flere tillatelser, -
- men denne godkjenningen er viktig
for at prosjektet skal gå framover.
Vi takker kommunen for deres
harde arbeid og gode samarbeid.
Vi takker brødrene og søstrene
som jobber med dette prosjektet.
Og vi takker Jehova, som tydelig
velsigner dette prosjektet.
I mai 2022 ble bror Dennis Christensen
løslatt fra fengsel.
Kort tid etterpå
intervjuet vi ham og hans kone, Irina.
Følg med på denne videoen.
Legg merke til hva som hjalp dem
til å holde ut og være trofaste.
Vi var på møte i menigheten vår
i byen Orjol.
Så kom en av menighetstjenerne
løpende til meg og sa:
«Dennis, du må gå ut i gangen.»
Jeg sa «OK» og gikk ut
i gangen for å se hva det var.
Der var det maskerte menn.
Det var både politibetjenter og FSB-folk.
De viste meg ID-kortene sine og sa
at de kom til å gjennomsøke salen vår.
Og de viste meg også noen papirer.
Det var en arrestordre på meg.
De sa at de kom til å arrestere meg
og holde meg fengslet i to dager.
Jeg tenkte: «Det er ikke så farlig.»
«Det kommer nok til å gå bra.
To dager kan jeg klare.»
«Andre har vært i fengsel før meg,
og jeg kan klare det jeg også.»
Jeg var også sikker på
at Jehova beskyttet meg.
Det aller vanskeligste var
å være atskilt fra kona mi, Irina.
Varetektsfengselet ligger sånn til
at man vanligvis ikke kan se fangene.
Jeg prøvde å finne et sted
hvor jeg kunne se vinduet hans.
Og fra vinduet sitt kunne han
faktisk se meg godt.
Så vi ble enige om at jeg skulle gå dit.
Og Dennis sa når jeg skulle gjøre det.
Det var alltid dagens høydepunkt.
Irina kom kl. 13, og jeg gledet meg
sånn til å se henne da.
Det varte bare fra fem til ti minutter.
Sånn holdt vi på i to år.
Irina kom hver eneste dag, -
- i snøvær, i regn, i stekende hete.
Uansett hva slags vær det var,
så kom hun hver eneste dag.
Dette var vår lille hemmelighet,
som vi ikke har fortalt til noen før nå.
I de to årene var det ingen
som visste noe som helst om det.
Jeg gjorde mitt beste
for å være en god ektemann.
I varetektsfengselet prøvde jeg
å ringe henne to ganger i måneden.
Og jeg prøvde å skrive brev til henne
fem ganger i uken.
Jeg hadde mange venner som støttet
meg og kom på besøk til meg.
Jeg fikk mange brev,
og det gjorde Dennis også.
Det var venner som sa:
«Hvis du har det vanskelig,
så ring eller send en melding.»
«Vi kommer med en gang.»
De tilbød seg å hjelpe til med alt mulig.
Jeg er så takknemlig for det.
Jeg husker spesielt hvordan vennene
støttet meg under rettssaken.
Det var helt utrolig.
Da jeg fikk dommen på seks års fengsel,
var det mange venner til stede.
Noe som hjalp meg til
å takle situasjonen, -
- var å ha en positiv innstilling.
Jeg var nøye med det,
for i Ordspråkene sies det jo -
- at hvis man blir motløs,
vil man ha begrenset med krefter.
Jeg visste at jeg kom til
å sitte i fengsel veldig lenge.
Og jeg ønsket virkelig å holde ut.
Jeg prøvde å lese i Bibelen hver dag,
som jeg vanligvis gjør, -
- og å tenke over det jeg leste.
Jeg hadde en egen notisbok hvor
jeg skrev ned fine tanker fra Bibelen -
- som kunne styrke og oppmuntre meg.
Jeg tenkte f.eks. ofte på Jes 30:15, -
- hvor det står at vi må bevare roen
og vise tillit til Jehova, -
- og at det vil gi oss styrke.
Og jeg ba ofte til Jehova om
at han måtte gi meg indre fred -
- og hjelpe meg til å fortsette
å være glad og fornøyd, -
- for jeg ønsket virkelig å bevare gleden.
Jeg tenkte ofte også: «Dere kan kanskje
ta fra meg friheten min.»
«Ja, dere kan sørge for at jeg ikke
får være sammen med familien min» -
- «og klemme dem og holde rundt dem
så mye jeg egentlig vil.»
«Men jeg kommer
ikke til å la dere ta fra meg freden» -
- «og heller ikke den gleden jeg føler.»
Jeg ønsker å være lykkelig og
å tjene Jehova og gjøre det han vil, -
- for han er en lykkelig Far og Gud.
Dennis skrev en gang
noe interessant til meg:
«Hvis du vil være glad,
så gjør andre glad!»
Og den tanken hjalp meg mye.
Jeg hadde det alltid travelt og så
etter muligheter til å hjelpe noen, -
- noen jeg kunne besøke eller handle for,
eller noen syke jeg kunne hjelpe.
En i fengselsstaben sa til meg:
«Dennis, du er alltid så glad!»
Jeg sa:
«Ja, jeg er snart en fri mann,» -
- «og jeg tenker på det hele tiden.»
«Det er som om jeg ikke er her.
Jeg er allerede der ute!»
Så sa han til meg:
«Christensen, du har aldri vært her!»
«Du har alltid vært der ute.
Du har alltid vært fri!»
«Du har alltid vært glad og fornøyd.»
Jeg så for meg
løslatelsesdagen mange ganger.
Jeg skulle endelig få se igjen
brødrene og søstrene, -
- møte familien igjen og klemme dem.
Jeg var overrasket over
hvor mange som kom den dagen.
De hadde kommet dit tidlig, og det var
folk fra mange forskjellige byer.
Vi visste at det skulle komme noen
og møte oss på flyplassen i København.
Men det var helt fantastisk å se
at så mange venner hadde kommet dit.
Og alle sammen jublet av glede.
Jeg klemte alle.
Jeg hadde ventet lenge
på dette øyeblikket.
Så det var nokså følelsesladet.
Nå bor vi i Danmark.
Vi har begynt på et nytt liv.
Vi har måttet starte på scratch.
Vi har fått en verdifull
og helt spesiell erfaring -
- som vi ønsker å bruke
for å hjelpe andre.
Man kan si at fengsel
er en veldig god skole å gå -
- for å finpusse kristne egenskaper.
Nå er jeg en fri mann,
og det er jeg veldig glad for.
Men jeg ber fortsatt for mine brødre
og søstre som fremdeles er i fengsel.
Jeg ber faktisk enda mer for dem nå, -
- for nå vet jeg hva de gjennomgår.
De har det ikke lett.
Men jeg vet at Jehova hjelper dem,
akkurat som han hjalp meg.
Tusen takk for at dere ville
fortelle hva dere har opplevd.
Vi blir oppmuntret av
at dere tålmodig har holdt ut.
Jeg husker da jeg samarbeidet
med brødrene bak jernteppet.
Jeg så deres tro og integritet.
Det var virkelig rørende å se,
og det har jeg aldri glemt.
Når vi ser og hører om troen
og lojaliteten vennene viser -
- i land der arbeidet er forbudt,
blir vi motivert til å være trofaste.
For tiden sitter over 180 brødre og
søstre fengslet for sin tro verden over.
Vi vil fortsette
å ha dem med i bønnene våre.
Men tilbake til intervjuet.
La du merke til hva som hjalp
Dennis og Irina til å holde ut?
Bror Christensen sa at daglig
bibellesning og ettertanke hjalp ham.
Så skrev han ned oppmuntrende tanker
fra bibellesningen i en notatbok.
Dennis og Irina oppmuntret hverandre
gjennom brev og telefonsamtaler.
Var det ikke rørende at de hadde en
egen hemmelighet og fikk sett hverandre?
De ble også oppmuntret
av all støtten fra sin åndelige familie.
Og det var ikke
bare sånn at de fikk støtte.
De så etter muligheter til
å hjelpe og oppmuntre andre.
Husker du hva Dennis skrev til Irina?
«Hvis du vil være glad,
så gjør andre glad.»
Det minner oss om Jesu ord
som er gjengitt i Apg 20:35:
«Det er større lykke ved å gi
enn ved å få.»
Dennis sa at et av de skriftstedene
som hjalp ham til å holde ut, -
- var Jesaja 30:15. Der står det:
Vi kan fortelle at hele intervjuet
med bror og søster Christensen -
- blir lagt ut på jw.org
på et senere tidspunkt.
Ja, akkurat som Jehova hjalp
Dennis og Irina til å holde ut prøven, -
- vil han også hjelpe oss til å være
trofaste når vi stoler på ham.
Kjære brødre og søstre!
Dere er tålmodige og utholdende.
Vi er inderlig glad i dere!
Dette er JW Broadcasting
fra Jehovas vitners hovedkontor.

Rapport nr. 5 2023 fra det styrende råd