JW subtitle extractor

Jeg spilte i Serie A,
som er den øverste divisjonen i Italia.
Jeg var med på juniorlandslaget.
Senere ble jeg tatt ut på seniorlandslaget.
Å være god i jobben sin føles godt.
I tillegg tjente jeg bra med penger.
Mamma, pappa og storebroren min
var Jehovas vitner.
På et tidspunkt følte jeg
at jeg hadde en indre konflikt.
Spesielt da jeg begynte
å tenke mer seriøst over sannheten.
For meg var det ikke lenger
bare en «familiegreie».
Etter hvert ble jeg glad i sannheten.
Det ble som en liten flamme.
Følelsene ble gradvis sterkere.
Etter hvert ble jeg døpt,
selv om jeg fortsatt spilte basket.
Men kanskje,
nei, ikke kanskje, helt klart -
- så ga jeg ikke Jehova mitt beste.
Jeg prioriterte jobben først.
Sannheten fikk tiden som var til overs.
Så jeg satte ikke Jehova på førsteplass.
Det burde ha vært omvendt.
Jeg unnskyldte meg selv og sa:
«Det er jo bare et yrke,
og alle må jo ha en jobb.»
«Ja, det tar jo en del tid nå,
men det varer jo ikke så lenge,» -
- «for idrettsutøvere
pensjonerer seg jo tidlig.»
Men jo mer jeg nærmet meg Jehova,
jo sterkere ble den indre konflikten.
Kretstilsynmannen i kretsen jeg var i,
hjalp meg veldig mye.
Jeg hadde kjent ham siden jeg var liten.
Da vi møttes igjen etter mange år,
var det første han spurte meg:
«Føler du at du
blir lykkelig av det du gjør?»
Det er jo egentlig et enkelt spørsmål.
Men det gikk mye dypere
og traff meg skikkelig.
Jeg er takknemlig for alt det han
og kona gjorde for å hjelpe meg.
De var veldig travle, -
- men likevel brukte de kvelder
og fridager på å være sammen med meg.
Jeg spilte for forskjellige lag
og flyttet rundt.
Da ga han på en måte omsorgen
for meg over til to andre familier.
De ga mye av seg selv og ofret mye tid.
Men de ga meg aldri
dårlig samvittighet for det jeg gjorde.
Når det gjaldt idretten,
sa de aldri hvordan jeg burde prioritere.
De lot det være opp til meg om jeg
skulle fortsette å spille eller ikke.
Den måten de levde på,
ble som en korrigering for meg.
Det fikk meg til å forstå hvordan
jeg burde leve og bruke livet mitt.
Jeg så at de var så glade.
Det gjorde inntrykk på meg.
Jeg lærte så mye av eksemplet deres.
Det betydde mye mer enn det de sa.
De hjalp meg til å innse
hva jeg egentlig ville med livet mitt.
Jeg begynte basketkarrieren i 1995
og sluttet i 2008.
Da spilte jeg min aller siste kamp.
Da la jeg opp,
og jeg så meg ikke tilbake.
Jeg er glad jeg tok det valget.
Noen ganger tenker jeg:
«Jeg skulle ønske jeg hadde
vært modigere og gjort det tidligere.»
Jeg har fått oppleve mye fint etter det.
Jeg var pioner i to og et halvt år.
Så ble jeg spurt om jeg ville sende inn
en søknad om å begynne på Betel.
Jeg ble overrasket da jeg ble invitert
til å tjene på Betel i Italia.
Jeg fikk være der i fem år.
Etter at jeg sluttet, fikk jeg
gå Skolen for kristne forkynnere.
Det var ubeskrivelig.
Basketball er en fin sport.
Det er gøy og spennende.
Men det er ikke det som gir ekte lykke.
Verden tilbyr mye som virker spennende,
og det kan til og med føles meningsfylt, -
- men alt har sin pris.
Men det tok lang tid
før jeg skjønte det.
Nå vet jeg at jeg gir Jehova mitt beste,
og det gjør meg veldig glad!
Det finnes et mye større lag
der alle spiller for Jehova.
Målet er vakkert, reisen er spennende,
og seieren er sikker.

Samuele Podestà: Jeg spiller for et bedre lag