JW subtitle extractor

Moren min ble født i Bulgaria i 1922, -
- og i begynnelsen av 50-årene flyttet
familien vår fra Tyskland til USA.
Vi bosatte oss i New York, -
- og det var der moren min
ble kjent med sannheten.
Den første gangen jeg åpnet en bibel,
slo jeg opp i Åpenbaringen, kap. 21.
Det som gjorde stort inntrykk på meg, -
- var at det skulle bli
slutt på sykdom og sorg, -
- og at døden ikke skulle være mer.
Alle som blir kjent med sannheten, -
- vil gjerne dele det de har lært,
med familien sin.
Jeg hadde et sterkt ønske
om å fortelle dem sannheten -
- og lære dem hvordan de
kunne bli fri fra undertrykkelse -
- og sykdom
og til og med fra døden.
Hun hadde så lyst til
å få litteratur på bulgarsk, -
- noe det også var et stort behov for.
Hun tok kontakt med
noen brødre i Brooklyn, -
- og spurte om hun kunne oversette
noe av litteraturen vår til bulgarsk.
Det fikk hun.
Hun begynte med noen av traktatene.
Bulgaria lå bak jernteppet.
Det var et kommunistisk land.
Så det var forbudt å ha litteratur
som handlet om Gud og om Bibelen, -
- så du kunne ikke
akkurat sende det i posten.
Når litteratur ble tilgjengelig,
måtte noen ta det med inn i landet.
Familien min var en av flere familier
som sa seg villige til å gjøre det.
Vi tok toget til Bulgaria.
Vi hadde mye bagasje med oss, -
- for hver gang vi dro
til Bulgaria, ble vi der i 2,5 md.
Det var sommerferien vår.
Vi la litteratur i bagasjen vår, -
- og vi la litt i hver koffert.
Det å reise inn i et land
med forbudt litteratur er ikke lett.
Det er også farlig.
De visste at vi hadde
noe litteratur, og det var traktatene.
Moren min skjønte
at vi kom til å bli ransaket.
Vi skyndte oss og tok
litteraturen ut av hver koffert, -
- og samlet det vi kunne,
i en liten koffert.
Det som ikke fikk plass i den lille
kofferten, f.eks. ubrettede traktater, -
- la vi over armen med jakken over.
Det jeg var bekymret for, var hvordan
jeg kunne gjemme den litteraturen, -
- slik at han ikke kunne finne den.
Hvis han fant den,
ville det få store konsekvenser.
Da betjentene gikk gjennom
bagasjen, endevendte de alt oppi.
De la ingenting pent på plass igjen,
så moren min tenkte raskt, og spurte:
«Kan jeg gå bort der og rydde
på plass det dere har rotet til?»
De sa «ok».
Vi tok de traktatene
som vi hadde rundt hånden, -
- og la dem i kofferten
som allerede var kontrollert.
Til slutt var det bare
den lille kofferten igjen.
Men betjenten sa:
«Denne er så liten,
det kan ikke være noe i den.»
Så ga han den tilbake til oss.
Mannen som så igjennom
bagasjen vår, begynte å bli nervøs, -
- for han visste at vi hadde noe,
men han klarte ikke å finne det.
En gang, noen år senere,
reiste moren min til Bulgaria alene.
Vaktene ved grensen
fant litteraturen hun hadde med seg, -
- så de arresterte henne
og satte henne i fengsel.
De avhørte henne
hver dag i over to uker.
Men etter en liten stund -
- bestemte myndighetene at fordi
hun var statsborger i et annet land, -
- skulle hun bare
bli utvist fra Bulgaria.
Moren min har alltid
hatt gode åndelige rutiner, -
- og hun har det fortsatt i dag.
Hun er på møtene,
forbereder seg til møtene, -
- leser Bibelen
og forkynner ivrig for andre.
Det hjelper meg hver dag
på alle områder i livet.
Jeg ønsker å bruke
de siste kreftene jeg har, -
- på å gjøre Jehovas vilje kjent.

Maria Kaloyanoff: «Vi må adlyde Gud mer enn mennesker»