JW subtitle extractor

På 60-tallet ble Sør-Afrika mer og mer
involvert i kriger i nabolandene sine.
Derfor ble mange unge brødre
innkalt til militærtjeneste.
Men de ville være nøytrale,
og derfor ble de sendt i fengsel.
Brødrene ble sendt
til et militærfengsel.
Der fikk de ordre om å gå med
militæruniform. Men det nektet de.
Brødrene følte at uniformene ville gjøre
at folk trodde at de var soldater.
Så de fikk blå kjeledresser.
Folk kalte dem: «De blå guttene.»
Alle visste at «de blå guttene»
var Jehovas vitner.
De første som ble fengslet,
måtte sone hele dommen i enecelle.
Det gjorde det vanskelig
å møtes for å tilbe Jehova.
En av dem som var fengslet,
var David Carikas.
Vi møttes nylig, og da snakket vi
om det vi opplevde i fengsel.
Da jeg ble fengslet,
fikk vi ikke lov til å snakke sammen.
Vi sonet egentlig i isolat.
Målet var å knekke brødrene,
det sa de rett ut.
Det var 64 celler, 32 på hver side.
Vi pleide å klatre opp til gitteret over
døren og lage oss en liten hengekøye.
Og når de hadde låst alt
og det var stille, kunne vi ha møtene.
Vi hadde alle møtene, for eksempel
foredrag og tjenesteskolen.
Vi måtte være stille, så vi snakket høyt
nok til at vi akkurat hørte hverandre.
De brødrene som ble fengslet i de ca.
ti årene før jeg ble det, hjalp oss mye.
De var gode eksempler.
Da de ble løslatt, hadde de
en sterk tro, og de var så glade.
Det var inspirerende
for oss som var yngre.
Vi forberedte oss på å bli fengslet.
Det var annerledes da jeg var i fengsel.
Vi var i det samme fengselet du og jeg.
Men vi ble ikke innelåst i helgene,
og vi fikk være i fred.
Vi delte oss i grupper og satte oss
på stoler eller bøtter.
Og så hadde vi møtene våre,
og vi sang også.
Noen av brødrene hadde
laget egne instrumenter.
Så vaktene var vant til at vi sang,
og de syntes ikke det var rart.
Noen helger, hvis vi var forsiktige,
fikk vi inn materiale til stevner.
Så vi hadde stevner.
På dette bildet ser vi noen brødre
i kostyme under et skuespill.
Vi hadde dem kl seks om morgenen
for at vi ikke skulle bli oppdaget.
Brødrene var glade, for
da kunne de leve seg inn i skuespillene.
Så det ville vi ikke
at vaktene skulle oppdage.
Det er fantastisk at Jehova sørget for
åndelig mat til og med bak murene!
Ja!
Det var viktig å ha møtene, uansett om
myndighetene godkjente det eller ikke.
Det var noe vi nektet å slutte med.
Det som hjalp oss,
var den åndelige maten vi hadde, -
- og det at vi viste kjærlighet
og oppmuntret hverandre.
Derfor gjorde brødrene
alt for å holde møtene i gang.
Et godt eksempel på det
var minnehøytiden.
Da jeg kom i fengsel, spurte vi:
«Kan vi få holde minnehøytiden?»
Og svaret var alltid nei.
Vi forberedte oss på å gjøre det
uten tillatelse.
Men så på dagen for minnehøytiden,
en tirsdag ettermiddag, -
- slapp de oss ut av cellene,
og vi fikk lov til å dusje.
Det var et tidspunkt vi ikke fikk dusje.
De sa:
«Gjør dere klare til møtet deres.»
Oi!
Og rundt klokken syv hadde vi
minnehøytiden i et kapell der.
Vi var rundt 125 brødre som var samlet.
Og da vi sang i det lille kapellet,
var lyden helt øredøvende.
Så godt som alle hadde tårer i øynene.
Etter minnehøytiden gikk vi ut, og
jeg husker hvordan fullmånen lyste -
- rett over
det militære hovedkvarteret.
Det føltes som en seier.
Hvis Jehova ville at vi skulle ha
minnehøytiden, kunne ingen stoppe det.
Det er den minnehøytiden
jeg husker aller best.
Det skjønner jeg godt!
Møtene vi hadde i fengselet,
fikk meg til å forstå noe.
Det at vi treffes for å ha møter,
er ikke en gave vi gir til Jehova, -
- men det er en gave han gir til oss.
Og det binder oss sammen
på en veldig spesiell måte.
Ja, vi trenger møtene,
og vi trenger den styrken de gir.
Tiden i fengsel har gjort at jeg
ser på møtene som verdifulle.
Man vil ikke gå glipp av et eneste møte!
Og man ønsker å være der fysisk
hvis man kan.
Det er så oppmuntrende å høre
vennene snakke om troen sin.
Man får sjansen
til å gjøre det selv også.
Vi er ikke bare en gruppe som lærer om
det samme, vi er en åndelig familie.
Paulus sa at møtene er viktige
nå som «dagen nærmer seg».
Og Jehova vet at vi trenger hverandre
og kan oppmuntre hverandre.

«De blå guttene» holdt alltid møtene