JW subtitle extractor

Jeg hadde en normal oppvekst
og veldig kjærlige foreldre.
Men jeg følte alltid
at det var noe som manglet.
Jeg følte meg ikke hel.
Jeg var ikke lykkelig.
Da jeg var ung,
var jeg spesielt glad i musikk.
Jeg begynte å synge i kor
og var med i mange konkurranser.
Når jeg sang,
følte jeg meg spesiell.
Av en eller annen grunn
begynte jeg å tenke -
- at hvis jeg ikke
ble en berømt sanger, -
- ville jeg aldri føle meg hel.
Senere i livet begynte jeg
å føle meg trist hele tiden.
Jeg gikk til en psykiater, og han
ga meg diagnosen klinisk depresjon.
På den tiden ble jeg
nesten helt besatt av musikk.
Jeg tok fortsatt sangtimer,
og sanglæreren anbefalte meg -
- å utdanne meg videre,
på Victorian College of the Arts.
Jeg fikk synge i noen operaer på
små scener og syntes det var veldig gøy.
Etter hvert fikk jeg
vitnemål i operafaget.
Men selv om jeg fikk det,
følte jeg at det var noe som manglet.
Jeg var helt opphengt
i tanken på å bli berømt.
Jeg tenkte at hvis jeg ble det,
ville ting bli bedre.
På den tiden var jeg på audition
på Opera Australia og ble tatt inn.
Opera Australia,
det er det store, altså.
Jeg fikk reise verden rundt og kom til
steder som Sveits, Hellas og Hongkong.
På den tiden begynte jeg
å få OCD, det vil si tvangslidelse.
Jeg tenkte ikke klart.
Jeg elsket fortsatt å synge.
Men samtidig var det som om jeg prøvde
å finne noe annet, men jeg visste ikke hva.
Til slutt ble det bare for mye for meg.
Jeg sluttet i operaen.
Jeg sluttet med alt.
Så jeg bare eksisterte.
Jeg spiste og drakk
bare for å holde meg i live.
Jeg hadde ingen mening med livet
og ingen selvrespekt.
Jeg hadde ikke motivasjon til å gjøre
noe som helst, og sånn var det i ti år.
I årenes løp hadde Jehovas vitner
levert blader til oss.
Jeg pleide å kikke litt i dem.
Etter hvert ble
de bladene til hjelp for meg.
Da jeg var barn,
studerte pappa Bibelen en periode.
Jeg lærte at vi kan leve evig,
og at Jehova er en Gud som elsker oss.
Jeg skjønte ikke
at det var viktig å vite dette.
Men det var faktisk
noe jeg trengte å vite.
Og så en dag slo det meg plutselig.
Jeg satt og leste og sa til meg selv:
«Domenic, du må komme deg på et møte.»
Jeg visste hvor Rikets sal var,
men var ikke modig nok til å gå dit.
Så jeg ba til Jehova: «Ikke la
den mentale sykdommen min hindre meg.»
Ikke lenge etter det
bare bestemte jeg meg.
Jeg gikk på et møte.
Med en gang jeg kom
inn i salen, tenkte jeg:
«Hvorfor nølte jeg sånn?
Det føles jo så godt å være her.»
Jo mer jeg gikk på møtene,
jo bedre følte jeg meg.
Jeg ble døpt i 2020.
Det var den beste dagen i livet mitt.
Jeg hadde jo visst
at det var noe som manglet.
Nå skjønte jeg hva det var.
Det var sannheten, det var Jehova.
Nå har jeg tvangslidelsen
under kontroll, -
- selv om jeg fortsatt kan ha
en dårlig dag og er litt engstelig.
Men så tenker jeg: «Jeg har mange
brødre og søstre som er glad i meg.»
«Og framfor alt har jeg Jehova.»
Da føler jeg meg straks roligere.
Nå som jeg gjør mer i forkynnelsen,
tenker jeg mindre på problemene mine.
Medisiner og terapi
er til en viss hjelp.
Medisiner hjelper meg til å slappe av,
men det er samtidig alt de kan gjøre.
Man trenger noe mer,
for eksempel håp.
Medisiner gir deg ikke
et skikkelig håp.
Jeg hadde aldri trodd
at jeg skulle komme dit jeg er nå.
Jeg hadde aldri klart det
uten Jehovas hjelp.
Hadde jeg klart det selv,
ville jeg gjort det for lenge siden.
Nå er jeg for første gang
glad når jeg synger.

Domenic Alessia: Ekte håp til tross for psykisk sykdom