JW subtitle extractor

Velkommen til JW Broadcasting!
Den 14. mars 2026 fullførte
den 159. Gilead-klassen -
- sin fem måneder lange opplæring.
Talene vi skal få høre nå, -
- hjelper elevene til å takle
forandringer i livet og oppgavene sine.
Men de er like aktuelle for oss,
som også opplever forandringer.
Se etter hvordan du kan bruke det
som kommer fram i dette programmet.
Vi har lyst til å si
velkommen til alle dere -
- som ser på eller
hører på dette programmet.
Og velkommen til elevene, -
som har stått på de siste 5 månedene.
Vi vet at dere
har presset grensene -
- for hvor mye dere kan ta inn,
så vi håper dere bare koser dere i dag.
Det håper vi også at familien
og vennene gjør, de som er her fysisk, -
- og de som ser på programmet
rundt om i verden.
Så, har det gått opp for dere?
Dagen har endelig kommet.
I dag skal dere uteksamineres.
Dere har ventet lenge,
det vet jeg.
Snart skal dere gå til oppgavene deres
og bruke det dere har lært, -
- og alle de fine perlene dere
har samlet de siste fem månedene.
Dere skal jobbe skulder ved skulder
i fred med brødrene og søstrene deres.
Men blir du litt stresset
av ordet «fred»?
Kanskje du skal til et nytt sted
og tenker:
Kommer jeg til å klare å skape fred
og samarbeide godt med andre?
Kanskje du skal
tilbake dit du var, og tenker:
Kommer de til å følge med på meg og
se om jeg har blitt et bedre menneske?
Det er normalt å tenke sånn.
Så med det i tankene
har vi valgt temaet: «Skap fred.»
For det første: Ingen har sagt
at det å skape fred er enkelt.
Det er også noe
Jesus understrekte, i Matteus 5.
Vi kan slå opp der.
Matteus, kapittel 5.
Legg merke til det scenarioet han
beskrev, og poenget han ville ha fram.
Det var Matteus 5:23, 24.
Her sier han til disiplene sine:
«Hvis du kommer med
en offergave til alteret» -
- «og du der kommer til å tenke på
at din bror har noe imot deg,» -
- «så la offergaven
ligge der foran alteret.»
«Gå først bort
og slutt fred med din bror.»
«Kom så tilbake
og bær fram offergaven din.»
For dem som hørte dette,
kan dette ha virket nesten umulig.
Se for deg at du skal finne noen
i en by midt under en høytid.
Det er flere hundre tusen
mennesker i byen.
Så skal du la offergaven din
ligge igjen ved alteret -
- og så lete gjennom hele byen
og finne denne personen -
- som har noe imot deg.
Så skal du bli venn
med denne personen -
- før du bærer fram offergaven din.
Det poenget Jesus ville ha fram her, -
- var at det å skape fred
kan være vanskelig noen ganger.
To viktige spørsmål
vi kan stille oss selv, er:
Hvorfor er det vanskelig
å gjøre dette?
Hvordan kan vi klare å gjøre det
selv om det er vanskelig?
For å svare på dette
skal vi snakke om tre ting -
- folk er redde for
som hindrer dem i å slutte fred.
Så skal vi se på
hvordan Abram, eller Abraham, -
- klarte å bevare freden med Lot -
- da det skjedde noe
som potensielt kunne ha -
- forstyrret freden
og endt med en konflikt.
La oss starte med den første frykten.
Nemlig det å virke svak.
Mange av oss sliter med følelsen
av at man er lite verdt.
På grunn av det
kan det være at vi prøver hardt -
- å framstå som viktige
overfor andre -
- og på den måten
få dem til å føle seg mindre verdt.
Det igjen gjør at freden blir ødelagt.
Så var Abram redd for å virke svak?
Slå opp i 1. Mos 13.
Dette er den kjente historien
der gjeterne til Abram og Lot -
- kranglet om beiteområder, og Abram så
at det kunne oppstå problemer.
Legg merke til
det som skjer i 1. Mos 13:8,9.
«Abram sa derfor til Lot:»
«Det burde ikke være
krangling mellom meg og deg» -
- «og mellom gjeterne mine
og gjeterne dine.»
«Vi er jo brødre.
Ligger ikke hele landet åpent for deg?»
«La oss dra hver vår vei.»
«Hvis du går til venstre,
går jeg til høyre.»
«Men hvis du går til høyre,
går jeg til venstre.»
Wow. Abram gikk aktivt inn
for å være ydmyk.
Han var ikke redd
for å virke mindre viktig enn Lot.
Han kunne ha prøvd
å få Lot til å virke liten.
Han kunne ha sagt: «Lot, vent litt.
Hvem tror du at du er?»
«Du er jo med meg.»
«Det er jeg som har fått oppdraget.
Det er mitt oppdrag, ikke ditt.»
Han hadde nok endt opp med
det beste området.
Men han hadde ikke
endt opp med fred.
Men Abram gjorde ikke det.
Abram, som oss,
slet nok med usikkerhet.
Men likevel fikk han Lot
til å føle seg mye verdt.
Han lot Lot få velge.
Hva fikk Abram
til å gjøre dette?
For å si det enkelt:
Det var viktigere for ham
hvordan Jehova så på ham, -
- enn hvordan folk så på ham.
Det var ikke så viktig for ham
hvor han var i det lovte land, -
- så lenge han
var i det lovte land.
Det at han var der, var i seg selv
et bevis for at Jehova godkjente ham.
Er det ikke det som er
hovedpoenget i Matt 5:23, 24?
Det var det Jesus sa.
Han ba dem som hadde gjort
det de kunne for å skape fred:
«Kom tilbake!»
«Kom tilbake til alteret,
og gi gaven din til Jehova.»
Det var det Abram
ønsket mer enn noe annet:
Å ha fred med Gud.
Hva er det første
vi kan lære av Abram?
Det å være redd for å virke svak -
- eller at andre ikke skal legge merke
til erfaringen vår eller oppgaven vi har, -
- eller opplæringen
vi har fått på Gilead, -
- alt dette er usikkerheter
som hindrer oss i å ha fred med andre.
Det ødelegger freden.
Hvordan kan vi unngå
at det skjer?
Vi kan være fornøyd med det
største privilegiet noe menneske kan ha:
At Jehova er fornøyd med oss
og godkjenner oss.
Alt vi får oppleve i tillegg til det,
er bare en bonus.
Abram behandlet Lot
på en verdig og respektfull måte.
Og han kunne ha tenkt:
«Lot kommer sikkert til
å behandle meg på samme måte.»
Det hadde vært fint,
ikke sant?
Da er vi inne på
den andre tingen vi er redde for.
Frykten for å bli utnyttet.
Det kan skje hvis vi er uenige med noen,
og så gir vi oss så de får viljen sin.
Da kan det være at vi -
- er redde for at personen skal fortsette
å gjøre det samme igjen og igjen.
Hva gjorde Abram?
Vi kan slå opp i 1. Mos 13
og lese videre der.
1. Mos 13, og vi leser fra vers 10.
Vi har lest at Abram
har vært grei med Lot.
Han har gått inn for å skape fred,
og så i vers 10 står det:
«Da løftet Lot blikket og så at
hele Jordan-distriktet helt til Soar» -
- «var et vannrikt område,
som Jehovas hage, som Egypt.»
«(Det var før Jehova ødela
Sodoma og Gomorra.)»
«Da valgte Lot seg
hele Jordan-distriktet,» -
- «og Lot flyttet leiren sin mot øst.
Slik skilte de lag.»
«Abram bodde i landet Kanaan,
men Lot bodde ved byene i distriktet.»
Utnyttet Lot det at Abram var ydmyk,
i denne situasjonen?
For å være ærlig vet vi ikke.
Vi vet ikke alle detaljene om det
som skjedde mellom Abram om Lot.
Og hovedtalen i dette programmet
skal fokusere mer på det.
Så følg med.
Men hvis Abram ble overrasket -
- over Lots valg
eller ble irritert over det, -
- kunne han lett ha tenkt:
«Vent nå litt.
Det fungerer jo ikke å være ydmyk.»
«Jeg får det ikke som jeg vil!»
«Jeg må være tøffere og hardere.»
Han kunne ha tenkt sånn.
Men gjorde Abram det?
Nei. Legg merke til det som står
fra slutten av vers 11. Det står:
«Slik skilte de lag.
Abram bodde i landet Kanaan.»
Han protesterte ikke. Han prøvde ikke
å få det han hadde rett på.
Han sa ikke at det var urettferdig.
Abrams ydmykhet var ekte.
Det var ikke en taktikk han brukte
for å senere få viljen sin.
For Abram var det å ha fred
mye viktigere enn det å få viljen sin.
Hva mer kan vi lære
av Abram?
Hvis vi er redde for at andre skal
utnytte det at vi er ydmyke, -
- for å få en oppgave vi ønsker oss,
eller få ros for noe vi har gjort, -
- kan det få oss til å tvile på
at det er noe vits i å være ydmyk.
Og det vil ødelegge freden.
Så gjør alt du kan
for å ikke tenke på den måten.
Prøv heller å etterligne Abram.
Stol på at Jehovas måte
å skape fred på -
- alltid er den beste måten.
Selv om det kanskje ikke alltid
føles som om det virker.
For vi får det kanskje
ikke alltid som vi vil, -
- men vi får noe mye viktigere:
Jehovas godkjennelse, fred med Gud.
Når de valgene Lot hadde tatt,
senere viste seg å ikke være bra, -
- hvordan reagerte
Abram da?
Ville han tilgi og gå videre?
Eller ville han tenke:
«Se der, det var til pass for deg!»
Det skal vi få svar på
i slutten av programmet.
Nå skal vi se en ny episode av
«Fortalt fra innsiden».
Dette er en del av uteksamineringene
vi er blitt veldig glad i.
Jeg er sikker på at dere vil like denne.
Dette er også en god anledning
for alle som har en pionerånd, -
- til å tenke over
om de kan utvide tjenesten -
- eller tjene et sted
med større behov.
Jeremy Clarke er programleder
for denne episoden av -
- «Fortalt fra innsiden».
Velkommen til «Fortalt fra innsiden».
I Matt 5:6 sa Jesus at «de som hungrer
etter rettferdighet», skal bli lykkelige, -
- fordi de får dekket
sitt åndelige behov.
Hvordan passer Jehova på at de unge
får dekket sitt åndelige behov?
Han har gitt foreldre ansvar.
Men hva om foreldrene ikke tjener
Jehova? Hvordan hjelper han dem da?
I bibelsk tid brukte han modne personer.
Han brukte f.eks. Jehojada
for å hjelpe den unge kong Jehoasj -
- og Sakarja for
å hjelpe den unge kong Ussia.
Vi skal høre hvordan noen elever fikk
dekket sitt åndelige behov som unge.
Vi skal se hvordan det hjalp dem til
å sette seg mål og få et lykkelig liv.
La oss komme i gang!
De første gjestene er fra USA
og heter Antron og Rebeca Carraway.
Velkommen hit, Antron og Rebeca.
Dere har vært i USA noen år nå.
Hvordan var oppveksten deres?
Jeg vokste opp i Sør-Carolina, og begge
foreldrene mine var i sannheten.
Faren min lærte meg å behandle andre
fint. Moren min var alltid så åndelig.
Hun hjalp meg til å sette
åndelige mål og jobbe mot å nå dem.
Det var også brødre
som brydde seg om meg.
Jeg husker at en bror ville studere
Ordspråkene med meg og fetteren min.
Ordspråkene? Hvorfor det?
Jeg var i tenårene, og siden
Ordspråkene har mange praktiske råd, -
- tenkte han det var et fint prosjekt
for å lære at Bibelen er full av visdom.
Også en annen bror
betydde mye for meg.
Vi var i samme menighet. Så var
han på Betel og kom etter hvert tilbake.
Han sa til meg: «Jeg tror du
hadde likt å være på Betel.»
Det tenkte jeg på. Og han sa at jeg
burde lære et språk, så jeg prøvde det.
Det ble Betel på deg og et nytt språk.
Fint at de brødrene så deg.
Deg da, Rebeca?
Vokste du opp i sannheten?
Ja, jeg vokste opp i Spania.
Familien vår bodde i nærheten av Betel.
Jeg husker at da jeg var liten,
hadde vi ofte betelitter på besøk.
Hvordan syntes du det var å ha mange
i heltidstjenesten hjemme hos dere?
Jeg så at selv om de ikke eide mye,
følte de ikke at de manglet noe.
Jeg kunne se at Jehova tok
godt vare på dem på alle måter.
De smilte og utstrålte glede,
og det gjorde inntrykk på meg.
Det hadde jeg også
lyst til å oppleve.
Så fint å høre.
Hva mer gjorde foreldrene dine
for å hjelpe deg til å elske Jehova?
Pappa pleide å be sammen med meg
og de to søstrene mine hver kveld.
Men han ville også høre på
når hver av oss jentene ba.
Jeg tror han ønsket å forstå
hva slags forhold vi hadde til Jehova.
Mamma oppmuntret oss til å være
mye med pionerene i menigheten.
Vi fulgte rådet hennes. Derfor ble vi
glad i å gå på feltet fra vi var små.
Det høres ut som dere begge fikk
god opplæring av foreldrene deres.
Det må ha gitt dere
et ønske om å gi enda mer til Jehova.
Fikk dere noen muligheter til det?
Ja, da vi ble sammen,
var Antron på Betel i New York.
Men etter hvert fikk han
en ny oppgave, på Betel i Uganda.
Uganda?
Ja, jeg ble også overrasket.
Men samtidig var det veldig spennende.
Rebeca og jeg fortsatte å bli kjent.
Vi giftet oss i Madrid.
Få dager etter bryllupet dro vi
til Uganda, og hun flyttet inn på Betel.
-Dette er i Uganda?
-Ja, på Betel der.
-Hvordan var det der?
-Det er en periode jeg aldri vil glemme.
Men jeg må innrømme at det var
mange forandringer på en gang.
Vi var nygifte, og jeg var ny på Betel.
Det var også en ny kultur, et nytt
språk, ny mat og en ny måte å tenke på.
Man lærer mye om seg selv,
hvordan man tenker, -
- og hvordan andre tenker.
Og man vokser mye på det.
Jeg ser for meg at du fikk bruk for
råd du lærte fra Ordspråkene.
Ja, i klassen drøftet vi
Ordspråkene 19:11 hvor det står -
- at det er vakkert
å overse et feiltrinn.
Jeg synes det er interessant
at det er mye vakkert i skaperverket.
Men så sier Jehova at når vi overser
feil og tilgir, er det virkelig vakkert.
Det var det vennene
i Uganda gjorde med oss.
Vi gjorde feil, men de klaget aldri.
De fortsatte å overse feil vi gjorde,
og det gjorde dem vakre.
Ja, vennene i Uganda
ble som familie for oss.
Vi har lært at hvis du elsker vennene,
kommer de til å elske deg.
De var der for oss
og hjalp oss til å takle hjemlengselen.
Det var et misjonærpar
som betydde mye for oss.
De var oppmerksomme på hvordan vi
hadde det og var mye sammen med oss.
Den kjærligheten vi fikk fra dem,
følte vi kom fra Jehova.
Det var en måte han tok vare på oss på.
-Hvor lenge var dere i Uganda?
-Vi var der i ti år.
-Var det vanskelig å dra derfra?
- Ja, veldig. Vi gråt ganske mye.
Vi var ikke akkurat et vakkert syn.
Vi holder kontakt med vennene der.
Jeg har spesielt kontakt med noen av
søstrene som ble gode venner av meg.
De hadde en egen måte å få oss til
å føle oss som hjemme på.
De ga oss en geit og et landområde
i tilfelle vi skulle komme tilbake.
Så gøy!
Dere har brukt det dere har lært, -
- og hjulpet mange
til å dekke sitt åndelige behov.
Vi er sikre på at dere vil hjelpe
mange flere til å gjøre det framover.
Takk for at dere delte
historien deres med oss.
Noen hadde bare én forelder som
kunne hjelpe dem til å lære om Jehova.
En av dem er
søster Jiahui Lin fra Taiwan.
-Velkommen hit, Jiahui.
-Tusen takk!
-Har du lyst til å fortelle din historie?
-Det kan jeg.
Jeg ble født på Taiwan
og vokste opp der.
Jeg var ti år da mamma
ble kjent med sannheten og ble døpt.
Hva med faren din?
Han er ikke et vitne ennå,
men han er positiv og støttende.
Mamma hjalp meg og lillebroren min
til å bli glad i Jehova og tjenesten.
-Her ser vi deg, mammaen din og broren din.
-Ja, på Rikets sal.
Hvordan hjalp hun deg
til å bli glad i Jehova?
Hun startet som pioner mens hun både
var tobarnsmor og jobbet 100 prosent.
Men hun var ikke bare pioner på papiret.
Hun brant virkelig for det!
Jeg husker hvordan hun strålte
når hun kom hjem fra feltet.
Hun var så glad og fortalte oss
de fine opplevelsene hun hadde hatt.
Var det alltid lett for moren din
å forkynne der dere bodde?
Det er jo sånn at mange i samfunnet der
fokuserer på jobb og penger.
Mange har ikke så mye interesse for
eller tid til Bibelen.
Men mamma fant alltid noen
som ville høre.
Jeg tror at det var pga. hennes gode
humør og kjærlighet til mennesker.
Jeg husker at hun var flink til å bruke
«En introduksjon til Guds Ord», -
- foran i Bibelen,
for å starte samtaler.
Hun brant virkelig for forkynnelsen.
Men hvordan er det for vennene
å forkynne i et samfunn -
- der mange fokuserer på
jobb og karriere?
De har mange fine opplevelser.
Vi kan se en video
som viser hvordan det går der.
«Ilha Formosa» betyr «Den vakre øy».
Denne øya i Stillehavet
er virkelig vakker, -
- med majestetiske fjell
og nydelige kyststriper.
Men det vakreste på Taiwan er,
som ellers i verden, menneskene.
Bror Stanley Jones, som hadde gått
den 8. klassen på Gilead, -
- besøkte Taiwan i 1948.
Han reiste gjennom landet for å være med
på et stevne hvor rundt 300 ble døpt!
Det som ble sådd den gangen, har vokst.
Nå er det over 11 000 forkynnere der.
I dag er Taiwan et av de
tettest befolkede områdene på jorden.
I hovedstaden, Taipei,
bor det over to millioner mennesker.
Der er det mange muligheter
til å skaffe seg en god inntekt.
Men brødrene og søstrene
fokuserer ikke på det.
De etterligner de første misjonærene her
og gjør alt de kan i forkynnelsen.
Da jeg vokste opp, kranglet
foreldrene mine mye om penger.
Så jeg bestemte meg
for å tjene mye som voksen.
Jeg tenkte at det
ville gjøre familien lykkelig.
Da jeg ble 17,
begynte jeg å studere Bibelen.
Da lærte jeg noe viktig: Jehova
har lovt oss et paradis i framtiden.
Jeg lærte at det å være fornøyd
med det man har, gjør oss lykkelige.
Jeg ble døpt i 1999.
Etter at vi giftet oss, var målet å være
pionerer på et sted med større behov.
På den tiden hadde faren min dårlig
helse pga. et slag åtte år tidligere.
Etter hvert begynte jeg
å like jobben min mer og mer.
Jobben ga meg mestringsfølelse.
Jeg tenkte at jeg måtte forsørge familien.
Etter hvert lurte jeg på
om det ble en unnskyldning -
- for å ha en komfortabel livsstil.
Hver gang vi hørte om noen
som ville utvide tjenesten, -
- eller hadde gått SKF og fortalte
hvor bra det var, ble vi oppmuntret.
Vi vurderte om vi
kunne gjøre forandringer.
Da faren min senere døde, hadde
vi mulighet til å forenkle livet vårt.
Ikke lenge etterpå
sa vi begge opp jobbene våre, -
- flyttet til et sted med behov
og begynte som pionerer der.
Sjefen min var ikke særlig fornøyd
da jeg skulle si opp. Han spurte:
«Er du gal? Har du tenkt gjennom dette?
Hva med familien og framtiden din?»
Men jeg var sikker.
Jeg hadde bestemt meg.
Jehova har gitt oss mange gaver.
Det tok ikke lang tid
før jeg ble glad i det nye livet vårt.
Vi fikk bruke mye tid
med de i menigheten.
Og vi fikk hjelpe mange studier
til å bli enda bedre kjent med Jehova.
Satans verden skaper
et feil bilde av virkeligheten.
Den tilbyr mange ting
som kan se fristende og bra ut.
Men det som har virkelig verdi,
er å ha et godt forhold til Jehova.
Tenk at vi kan få leve evig i et paradis
og tjene Jehova for alltid.
Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde
ventet, men hadde turt å gjøre noe før, -
- sånn at jeg hadde fått
enda mer tid med Jehova.
Jeg har virkelig fått oppleve
det som står i Ordspråkene 10:22:
«Det er Jehovas velsignelse
som gjør en rik.»
De første misjonærene på Taiwan
ga forkynnelsesarbeidet en god start.
Tusenvis av brødre og søstre etterligner
det gode eksempelet deres -
- og ofrer mye
for å forkynne i Øst-Asia.
Det er oppmuntrende å se at de står på
og hjelper andre til å lære om Jehova.
Var det andre, i tillegg til moren din,
som hjalp deg åndelig sett?
Etter hvert som jeg ble eldre,
var det en periode -
- hvor forholdet til Jehova ikke var
sterkt. Jeg var ikke på alle møtene.
Men det var et misjonærpar i menigheten
som så meg og prøvde å hjelpe meg.
Når jeg ikke var på møtene,
pleide hun å høre hvordan jeg hadde det.
-Er det dem vi ser på bildet?
-Det stemmer.
-Gikk de Gilead?
-Ja.
De var også med på videoen
«Like til jordens ender».
Jeg elsket å være med dem.
Men så ble de sendt til en annen by.
Det var trist. Heldigvis passet
Jehova på at jeg fikk en ny venn, -
- en japansk søster
som hadde kommet for å hjelpe til.
Hun spurte ofte om jeg ville
være med på forskjellig typer tjeneste.
Det var snilt.
Hjalp hun deg på andre måter?
Ja. Da videoen «De unge spør: Hvordan
kan jeg få sanne venner?» kom ut, -
- så spurte hun meg
om vi skulle se den sammen.
Vi så den.
Jeg så at pionersøsteren i videoen
prøvde å hjelpe den unge søsteren.
Og jeg skjønte at det var det
den japanske søsteren gjorde for meg.
Fram til da hadde jeg
forstått sannheten. Den ga mening.
Men det var den kjærligheten
og omsorgen hun viste meg, -
- som hjalp meg til å forstå
at Jehova elsker meg personlig.
Det gjorde at jeg ønsket å få
et enda nærere vennskap med ham.
Så fint.
Så du fikk hjelp av moren din og andre.
Hva førte det til?
Jeg begynte som pioner. Etter hvert
flyttet jeg til en engelsk menighet.
Ingenting gir mer glede enn å hjelpe
andre til å oppleve Jehovas kjærlighet.
Det er så fint at mange over hele verden
flytter til Taiwan for å hjelpe til.
De ofrer så mye for Jehova,
og det er veldig oppmuntrende å se.
Det gir oss mye å hjelpe andre til
å lære sannheten og bli kjent med Gud.
Vi ber om at Jehova må fortsette
å være med deg og vennene på Taiwan.
Takk for at du delte historien din.
Mange av vennene hadde ingen av
foreldrene til å lære dem om Jehova.
Hvem hjalp dem?
Vi skal snakke med
Doug Terrell fra USA.
Velkommen, Doug! Kan du fortelle oss
hvordan du ble kjent med sannheten?
Da jeg var rundt 18 år,
hadde jeg det ikke spesielt bra.
-Vil du utdype det?
-Jeg har ikke vokst opp i sannheten.
Men jeg hadde en fantastisk mamma
som oppdro meg og søsknene mine.
Dessverre tok jeg veldig dårlige valg
og havnet i et dårlig miljø.
Jeg var sint, urolig og deprimert.
Det ble så ille at moren min
måtte ta en alvorlig prat med meg.
Før det hadde jeg vært innom ulike
kirker, for jeg ville bli kjent med Gud.
Jeg hadde vært innom den katolske
kirken, pinsemenigheten og metodistene.
-Hva syntes du?
-Jeg fant ikke det jeg lette etter.
Det føltes ikke ekte
og nådde ikke hjertet mitt.
Etter at jeg hadde hatt
den samtalen med mamma, -
- husker jeg at jeg gikk ned på knær
og ba lenge til Gud mens jeg gråt.
Jeg tryglet ham om å la meg bli kjent
med ham og få svar på spørsmålene mine.
Hvilke spørsmål hadde du?
Jeg lurte på om Gud har et navn, hvorfor
gode mennesker opplever så mye fælt, -
- og hvorfor det er så mye hykleri
i religion i dag.
Mange leter etter svarene på
de spørsmålene. Hva skjedde videre?
Bare to uker etter den bønnen
kom Jehovas vitner på besøk.
-Vanligvis åpnet vi ikke døren for dem.
-Hvorfor åpnet du døren nå, da?
Det var annerledes. En av de to søstrene
hadde vært læreren min i 10. klasse.
Hun hadde vært snill og vennlig mot meg.
Da jeg så henne, åpnet jeg døren.
Hun stilte meg et spørsmål:
«Visste du at Gud har et navn?»
Så viste hun meg Salme 83:18.
Senere viste hun meg også 1. Joh 5:19:
«Hele verden er i den ondes makt.»
Etter samtalen følte jeg en enorm glede.
Jeg hadde aldri opplevd noe sånt før.
For en opplevelse!
Var det andre som hjalp deg til å lære
sannheten og nærme deg Jehova?
Ja. Etter den samtalen
begynte jeg å studere Bibelen.
Senere besøkte jeg Atlanta.
Der møtte jeg han som ble min bestevenn.
-Vil du fortelle oss om ham?
-Han var en ivrig pioner.
Da jeg møtte ham,
hadde jeg allerede studert i et år.
Jeg trengte hjelp
til å leve etter det jeg lærte.
Han tok seg av meg
og hjalp meg å sette det ut i livet.
På grunn av det flyttet jeg til Atlanta,
og han fortsatte å studere med meg.
Vi bodde faktisk sammen i sju år.
Så fint gjort av ham å ta seg av deg,
åndelig sett og på andre måter.
Hva skjedde etter det?
En gang tok han med
kretstilsynsmannen på studiet.
Kretstilsynsmannen
var snill og omtenksom.
Etter det ble jeg motivert.
Jeg ba inderlig til Jehova om hjelp
til å sette meg åndelige mål.
Du har med et bilde.
Når ble det tatt? Og hvem er det?
Det er fra dagen jeg ble døpt. Helt til
høyre ser vi den tidligere læreren min.
Helt til venstre er bestevennen min.
Så koselig. Han gjorde at du
fikk kontakt med kretstilsynsmannen.
Hvordan hjalp det deg?
På den tiden slet jeg med ettervirkninger
av det livet jeg hadde levd -
- før jeg kom i sannheten.
Jeg trengte hjelp til å håndtere det.
Kretstilsynsmannen bestemte seg for
å hjelpe meg, og han var der for meg.
Han hjalp meg til å bli flinkere
i forkynnelsen, til å undervise -
- og gå på hyrdebesøk og takle
noen av de negative følelsene mine.
Ikke lenge etter det
begynte jeg i kretstjenesten.
Vi skjønner at han var til stor hjelp.
Hva føler du når du tenker på dem som
har vært en del av din åndelige reise?
Jeg kjenner meg igjen
i Onesimus i Bibelen.
Han var en slave
som hadde rømt fra herren sin.
På den tiden ble
slaver bare sett på som eiendeler.
Så ble han kristen, og Paulus
ga ham oppgaver i menigheten.
Før jeg kom i sannheten, følte jeg
meg også som bare en eiendel, -
- som ingenting,
jeg hadde ikke noen framtid.
Men Jehova brukte moderne «Paulus-er»
som læreren min, -
- bestevennen min
og kretstilsynsmannen.
Jehova så et potensial
som jeg ikke så selv.
Vi er glade for
at du nådde dine åndelige mål.
Det lærer oss hvor viktig
det er å se de unge -
- og bruke tid på å hjelpe dem
å bli glad i Jehova.
Tusen takk for at du
delte historien din med oss.
Når vi får dekket vårt åndelige behov,
får vi lyst til å gjøre mer for Jehova.
Det siste intervjuet er med et par som
tjener i Thailand, Andy og Julia Alton.
Dere er begge fra Storbritannia, men er
i Thailand. Hvordan havnet dere der?
En god stund hadde vi som mål
å begynne på Betel i Storbritannia.
Så vi sendte inn en søknad,
men hørte ingenting.
Vi ble litt skuffet, og vi visste
ikke helt hva vi skulle gjøre videre.
Skjønner. Noen setter seg mål og blir
skuffet når det ikke går som de håpet.
Men hva gjorde dere?
Vi ba til Jehova, -
- og så kom det en mulighet til å tjene
på et sted med større behov i Thailand.
Hvordan skjedde det?
Søsteren min og mannen hennes
var på et sted med større behov.
De sa at vi også burde prøve det.
I Manchester, ikke langt unna oss,
var det blitt opprettet en thai-gruppe.
Det var et naturlig sted å begynne
hvis vi ville til Thailand.
-Hvordan var det i Thailand?
-Helt fantastisk!
Men ca. hver 6. måned måtte vi tilbake
til Storbritannia for å jobbe.
Alle gjenbesøk og studier
måtte vi gi til andre.
Vi følte at vi måtte begynne
på nytt hver gang vi kom tilbake.
I tillegg sluttet vi aldri å håpe
at vi en dag skulle komme inn på Betel.
Men vi visste at vi måtte bestemme oss:
Skulle vi være i Thailand eller flytte
tilbake til England og være pionerer der?
I mellomtiden kom det ikke noen
telefon fra Betel, så hva gjorde dere?
Vi ba masse
og bestemte oss for Thailand.
Hvorfor gjorde dere det?
Vi vurderte alle mulighetene
opp mot hverandre.
Vi kom fram til at behovet i Thailand
veide tyngst. Det var så mye å gjøre der.
Vi valgte å sette oss selv
til side og fokusere på det.
Det var også det skumleste
for oss å gjøre.
Hvorfor var det noe som fikk dere
til å bestemme dere for Thailand?
Det å gjøre det skumleste
innebar å gå ut av komfortsonen.
Når man går ut av komfortsonen,
gjør man seg helt avhengig av Jehova.
Når vi gjorde det, opplevde vi at
forholdet vårt til ham ble mye sterkere.
Takk for at dere ville fortelle det,
og for at dere hoppet ut i det.
-Hvordan er tjenesten i Thailand?
-Det skjer mye spennende der.
Her er et bilde av Julia og meg
mens vi er ute i forkynnelsen i Bangkok.
Vi møtte mange
som var interessert.
De fleste er nok klar over
at Thailand er et buddhistisk land.
Men det er mange, spesielt unge, som er
på leting etter noe mer meningsfylt.
Det gjør at de er åpne for sannheten.
Vi har en video som forteller mer.
La oss se den!
Velkommen til Thailand!
Dette er et land med mye fargerikt
og vakkert å se.
Folk er varme og imøtekommende
og er kjent for å smile.
Å vise gjestfrihet
er en del av livet deres.
Vennskap og familie er viktig for dem.
Likevel er det mange
som leter etter noe mer.
Folk leter etter en større mening,
noe som kan gi dem en følelse av fred.
Ta for eksempel Narumon og Kanitta.
Der jeg vokste opp, var det
mange religiøse ledere -
- som skulle være gode eksempler.
Men de gjorde ikke det
de sa at andre skulle gjøre.
Så da jeg var liten, tenkte jeg:
«De er jo ikke gode mennesker.
Så hvorfor ser folk sånn opp til dem?»
Men hver gang jeg spurte,
var det eneste svaret jeg fikk:
«Han er en munk, så du må bøye deg
for ham og vise ham respekt.»
Jeg syntes ikke
det ga mening i det hele tatt.
Faren min var en god og snill mann.
Dessverre var han avhengig av alkohol.
I buddhismen lærer man at hvis man
er avhengig av det og drikker for mye, -
- så kan man havne i helvete.
Det skremte meg,
for jeg ville ikke at pappa skulle dit.
Så jeg dro til tempelet for å finne
en løsning og redde pappa.
Men de sa at det ikke
var noe man kunne gjøre, -
- fordi gode gjerninger
ikke kan gjøre opp for synd.
De sa at jeg
kunne donere til tempelet, -
- og at det kunne hjelpe ham
når han kom til helvete.
Jeg syntes ikke at det var et godt svar,
så jeg bestemte meg for å undersøke mer.
Jeg hadde lyst til å finne ut
hva andre religioner lærte om dette.
Da jeg var liten,
ble jeg fortalt at jeg bare skulle tro.
Jeg fikk ikke noen beviser.
Jeg skulle bare tro
uten å stille spørsmål.
Men jeg ville ha bedre svar
og logiske svar.
Jeg ble med i grupper på sosiale medier
for folk som ville bytte religion.
Jeg skjønte at det var
ganske mange som ville det.
Mange inviterte meg til kirken.
Jeg hadde lyst å gå, men var redd.
Så kom jeg over en bibel.
Jeg tenkte at den kunne ha
svar på de store spørsmålene i livet.
Jeg spurte om å få låne den,
så jeg kunne lese den hjemme.
Men jeg fikk beskjed om å kjøpe den.
Så jeg spurte hvor mye den kostet.
De sa rundt 1000 baht.
Jeg tenkte at man kunne finne Bibelen
på nett og lese den gratis der.
Jeg googlet «bibel» og trykket på
den første linken som kom opp.
Jeg skrollet ned
og så at det sto «gratis bibelkurs».
Etter hvert skjønte jeg
at jeg hadde kommet inn på jw.org.
Jeg var litt skeptisk til
om det faktisk var gratis.
Men jeg ville prøve likevel.
Jeg fylte ut skjemaet og sendte det inn.
Jeg tenkte:
«Hvis det ikke er gratis, slutter jeg.»
«Jeg trenger ikke å kontakte dem igjen.»
Etter to dager ble jeg kontaktet.
Jeg spurte flere ganger:
«Er du sikker på at det er gratis?»
Hun sa: «Ja, det er det.»
En dag spiste jeg med sjefen min.
Da vi fikk maten,
så jeg at hun lukket øynene.
Jeg skjønte ikke hva hun gjorde
og ble nysgjerrig.
Da hun åpnet øynene,
spurte jeg henne hva hun gjorde.
Hun sa at hun ba. Hun var kristen
og takket Gud for maten.
Da sa jeg: «Jeg vil bytte religion.
Vet du hvordan jeg gjør det?»
Hun sa: «Jeg leder gratis bibelkurs.
Er du interessert i det?»
Jeg sa ja med en gang.
Faren min døde i 2019.
Det var veldig trist, og jeg savner ham.
Men jeg var ikke lenger redd
for at han skulle lide, som jeg var før.
Jeg vet at jeg skal
få treffe ham igjen i framtiden.
Jeg vet at han
kommer til å få livet tilbake.
Da kan vi snakke sammen igjen.
Noe som betydde mye for meg,
var leksjon 27 i «Lys framtid»-boken.
Bibellæreren hjalp meg til å forstå
hvor høyt Jehova og Jesus elsker oss.
Jesu offer viser at han
ikke bare sier at han elsker oss, -
- men at han har gjort
enormt mye for å vise det.
Jehova og Jesus
er de lederne vi bør følge.
De er ledere
som er kjærlige og uselviske.
Det har vært fantastisk å se mennesker
som Narumon og Kanitta ta sannheten!
Derfor fortsetter vi å lete, -
- for når noen finner sannheten,
forandrer det personens liv.
-Dere kjenner de to søstrene, ikke sant?
-Ja, vi gjør det.
Første gang vi dro dit, studerte
Narumon, og vi var i samme menighet.
Jeg skjønner hvorfor dere
var glad i tjenesten der.
Er det mer som har hjulpet dere
til å tilpasse dere livet i Thailand?
Ja, mange venner hjalp oss, spesielt et
misjonærpar som hadde gått Gilead.
De hjalp oss å se hvordan vi kunne gjøre
en innsats og tilpasse oss et nytt land.
De ga oss f.eks. råd om at hjemmet vårt
burde være et hyggelig sted å være.
Et sted vi kunne slappe av
og få ny energi til tjenesten neste dag.
Hyggelig å høre at de kunne hjelpe dere
og være et godt eksempel.
Men hva gjorde at dere fikk lyst til å
gjøre mer for Jehova til å begynne med?
For min del var det nok
moren og faren min.
De har alltid vært glad i Jehova,
og de er så snille mot menigheten.
Jeg husker jeg ofte var med faren min
på Rikets sal-bygging da jeg var mindre.
Vi likte det så godt.
I tillegg var det to eldste
som var ansatt der jeg jobbet.
De hjalp også til
med Rikets sal-bygging.
De hjalp meg alle til å bli
glad i Jehova og sette meg åndelige mål.
-Er det deg?
-Ja, sammen med mamma og pappa.
Så fint.
Det var også foreldrene mine
som hjalp meg.
Mamma ble døpt da jeg var liten,
og noen få år senere ble pappa døpt.
Fra da av passet vi på at vi alltid
holdt oss til de åndelige rutinene.
Det var ikke så lett,
for vi var faktisk sju søsken.
Men uansett hva, dro vi alltid på feltet
og møtene. Det var ikke et spørsmål.
Jeg har gode minner av at jeg kommer
hjem fra skolen og ser mamma studere.
Og på morgenene kunne jeg
se at pappa leste i Vakttårnet.
Jeg hadde lyst til å etterligne dem. Jeg
kunne se at Jehova var virkelig for dem.
Er det deg på bildene?
-Ja, meg og mamma, og meg og pappa.
-Så hyggelig.
Dere har vist hvor verdifullt det er å
hjelpe barna sine til å stole på Jehova, -
- og at misjonærer og andre hjelper
de unge til å sette seg mål i tjenesten.
Tusen takk, Andy og Julia.
Jehova kan bruke hvem som helst av oss
til å dekke en annens åndelige behov.
Så du deg selv
i noen av de historiene vi hørte?
Hvordan bruker Jehova deg til å dekke
det åndelige behovet hos noen andre?
Dere foreldre gjør en
så fin jobb med å hjelpe barna deres -
- til å bli glad i Jehova
og gi ham sitt beste.
Det kan du klare selv om du
er gift med en som ikke tjener Jehova.
Dere andre, menighetstjenere, eldste,
misjonærer, pionerer og eldre, -
- dere kan være med på
å forme livet til de unge i menigheten.
Dere spiller en viktig rolle i å hjelpe
dem til å gi sitt beste til Jehova, -
- sånn at de kan hjelpe
andre til å dekke sitt åndelige behov.
Vi håper dere har
kost dere med intervjuene, -
- og at dere ikke vil gå glipp av
neste episode av «Fortalt fra innsiden».
Ja, tusen takk, bror Clarke,
og også alle gje stene.
Det var fint å høre.
Det er rørende å tenke på hvor
mange oppriktige som finnes der ute, -
- og som vi har lyst til å finne.
Jeg vet ikke med dere, -
- men jeg fikk lyst til
å bli misjonær igjen.
Men men, vi kan ikke velge.
Vi snakket om Lot i begynnelsen
av dette programmet -
- og om det som skjedde
mellom ham og Abram.
Hva syntes du om Lot da?
Følte du at han var skurken i historien?
Bror David Splane,
et medlem av det styrende råd, -
- har valgt en annen
og viktig vinkel på historien om Lot.
Talen til bror Splane har temaet:
«La tvilen komme andre til gode.»
Neste måned ...
... er det 60 år siden jeg kom til
Betel i Brooklyn for å gå Gilead.
Og jeg har så mange
gode minner fra den tiden.
Det var så fint.
Og så, fem måneder senere,
hadde vi uteksaminering.
Så jeg tror at jeg kan forstå, litt i hvert
fall, hvordan dere føler det akkurat nå.
Dette er en stor dag for dere
som skal få vitnemålene deres nå.
Og vi har bare lyst til å si
at vi er veldig stolte av dere.
Dere har jobbet hardt.
Og Jehova har hjulpet dere.
Og målet dere har hatt
mens dere har studert, -
- har ikke vært å imponere andre
med hvor mye dere kan, -
- men å få et bedre forhold til Jehova
og til brødrene og søstrene.
Og det er det siste jeg har tenkt
å snakke om i denne talen.
Altså forholdet vårt
til brødrene og søstrene våre.
Vi vet selvfølgelig at Jehova vet alt -
- som er mulig å vite
om hver og en av oss.
Og derfor føler vi oss sikre på
at når enden kommer, -
- så vil Jehova
dømme oss rettferdig, -
- for Jehova har fått med seg alt.
Han har ikke oversett noe, og han er
heller ikke en som glemmer noe.
Jehova tar hensyn til alle fakta
og til alle detaljer i livet vårt.
Men det er noe helt annet
med oss mennesker.
Jehova sa til Samuel:
«Mennesker ser det
som er synlig for øynene.»
For oss mennesker er det umulig
å vite alle detaljene om en sak, -
- sånn at vi kan dømme andre på
en fullkommen måte, som Jehova gjør.
Og som Jacob nevnte, -
- skal vi nå bruke Lot som et eksempel,
og så skal vi få lære noe interessant.
Vi skal se på dette spørsmålet:
Kan vi lære noe om det å la tvilen
komme andre til gode -
- av det som skjedde med Lot?
Og bare så dere vet det, så har Jacob
og jeg samarbeidet da vi laget disse talene.
Vi rottet oss sammen.
Peter skrev noe interessant om Lot, og
vi kan se det han skrev i 2. Peter.
Og vi skal se i kapittel 2.
Og så skal vi lese versene 7 og 8.
Der får vi en beskrivelse av Lot.
Du skal få litt tid.
Hvis du har leddgikt i fingrene
sånn som meg, -
- så tar det noen ganger
litt tid å slå opp.
2. Peter 2:7, 8.
Her er det snakk om Jehova,
og det står:
«Men han reddet den rettferdige Lot,» -
- «som var svært plaget av den skamløse
oppførselen til de onde menneskene.»
«Ja, denne rettferdige mannen
ble dag etter dag» -
- «pint i sin rettferdige sjel» -
- «på grunn av de onde gjerningene han
så og hørte mens han bodde blant dem.»
Så hvem var det
som kalte Lot rettferdig?
Var dette apostelen Peters
personlige mening?
Nei, for dette er Peters andre
inspirerte brev.
Peter ble altså ledet
av den hellige ånd -
- til å bruke dette adjektivet
for å beskrive Lot.
Den hellige ånd fikk Peter til å skrive
at Lot var en rettferdig mann, -
- ikke bare én gang,
men tre ganger.
Og hvem kom
den hellige ånd fra?
Jehova Gud.
Så egentlig:
Når vi leser tre ganger at det
står at Lot var en rettferdig mann, -
- så er det Jehova Gud som
forteller oss om sitt syn på Lot.
Hva med deg?
Er det sånn du pleier å tenke på Lot,
som en rettferdig mann?
Eller tenker du vanligvis
på de feilene han gjorde?
Noen sier kanskje:
«Da Lots onkel Abraham» -
- «ga ham valget om hvilket
område i Kanaan han ville bo i,» -
- «så valgte Lot det beste området» -
- «i stedet for å la
den eldre onkelen sin få det.»
«Viser ikke det at han var egoistisk?»
Når man leser denne historien, som ikke
inneholder mange detaljer om situasjonen, -
- så kan man begynne
å tenke at Lot var egoistisk.
Og det kan være man har rett.
Men var egentlig Lot egoistisk?
Eller kan det være at det
mangler noen viktige detaljer -
- som gjør at vi får hele bildet, -
- og som kanskje gjør
at vi forandrer litt mening?
Kan det for eksempel være
at selv om Lot var Abrahams nevø, -
- så var han eldre enn Abraham, -
- og kanskje til og med mye eldre?
Ville det ha gjort
at du forandrer mening?
Hvis du er betelitt, så burde det det.
Ansiennitet.
Her på Betel blir det noen
ganger noen ledige rom, -
- og da har vi en interessant ordning for
å avgjøre hvem som skal få hvilket rom.
Vi trekker ikke lodd.
Vi kaster ikke mynt og kron.
Vi tar ikke stein-saks-papir.
Og vi tar heller ikke
håndbak for å avgjøre det.
Vi melder bare interessen vår.
Først får betelittene mulighet
til å gå og se på de ledige rommene.
Og når noen ser et rom de liker, kan
de informere Betel-kontoret om det.
Men hva skjer hvis to betelitter
vil ha det samme rommet?
Da blir rommet gitt til den betelitten
som har mest ansiennitet.
Og det vil altså si den
som har vært lengst i heltidstjenesten.
Den personen som ikke fikk rommet, -
- går ikke til den personen
som fikk rommet, og sier:
«Du er egoistisk!
Jeg ville ha det rommet.»
«Du bør la meg få det.»
Nei, betelitten med
mest ansiennitet får rommet.
Det er sånn det fungerer.
Tenk deg at Lot var eldre
enn onkelen sin Abraham, -
- kanskje til og med gammel
nok til å være faren hans.
Vi kan ikke si det sikkert, -
- for 1. Mosebok forteller oss ikke
absolutt alle detaljene, -
- men her kommer noen
interessante fakta.
Abraham hadde to brødre,
Haran og Nakor.
Og Abraham var mest sannsynlig
yngstemann i familien.
Hvorfor kan vi si det?
Jo, hvor gammel var faren til
Abraham da Abraham ble født?
Var han 60 år gammel?
Nei.
Var han 100 år gammel?
Nei.
Faren til Abraham -
- var rundt 130 år
gammel da Abraham ble født.
Det er jo litt morsomt.
Abraham tenkte at han var for gammel
til å få barn da han var 100 år, -
- men samtidig var faren hans rundt
130 år gammel da han ble født.
Uansett.
Mest sannsynlig så hadde
Abraham eldre brødre, -
- og vi vet det ut fra Bibelen
hvis vi regner på det.
Ut ifra Bibelen vet vi at Abrahams
eldste bror var 60 år -
- da Abraham ble født.
Og det kan ha vært Lots far, -
- for han var den første
av de tre brødrene som døde.
På den tiden ble menn vanligvis
fedre når de var rundt 30 år.
Så hvis faren til Lot var 60 år
da Abraham ble født, -
- så er det en sjans
for at Lot var tenåring, -
- eller til og med en voksen mann,
da Abraham ble født.
Og hvis det var sånn, -
- så lot Abraham Lot få velge først -
- hvor han ville bo i det lovte
land, fordi Lot hadde mer ansiennitet.
Og hvis du har fått et rom
pga. ansiennitet, -
- så tror jeg ikke du hadde vært uenig
i måten Abraham gjorde det på.
Men noen sier kanskje:
«Ja, det skjønner jeg.»
«Men du kan ikke bevise
at Lot var eldre enn Abraham,» -
- «for det sier ikke Bibelen noe om.»
Og det er poenget, for du kan
heller ikke bevise det motsatte.
Men denne talen handler
ikke om å bevise noe.
Den handler ikke om Lot.
Lot er bare et eksempel.
Poenget med denne talen er at vi må
la tvilen komme andre til gode -
- når vi ikke har alle fakta.
Og i dette tilfellet med Lot og Abraham
har vi ikke alle fakta.
OK, men så sier noen kanskje:
«Lot var ikke fornøyd med å bo i telt.»
«Han ville ha et komfortabelt liv, og
derfor flyttet han inn i byen Sodoma.»
«Viser ikke det at
han var materialistisk?»
Jo, det kan være at det gjør det.
Men igjen: Har vi alle fakta?
Vet vi egentlig hvorfor
Lot ville flytte inn i Sodoma?
Var det fordi han ville
ha et mer komfortabelt liv?
Eller var det fordi han var opptatt
av sikkerheten til familien sin?
Husk:
Lot hadde blitt kidnappet.
Hvis du hadde blitt kidnappet, -
- ville du at familien din
skulle bodd ute i telt, -
- eller at de skulle bo
i en trygg by med murer?
Husk: Mange av brødrene og søstrene
våre bor i farlige nabolag i store byer.
Det er ikke fordi de har lyst, -
- eller fordi de vil ha
et komfortabelt liv i byen, -
- men det er fordi
de ikke har noe annet valg.
Apostelen Peter visste like mye
om Lot som det vi gjør, -
- men likevel kalte han
Lot en rettferdig mann, -
- ikke en egoistisk mann
og ikke en materialistisk mann, -
- men en rettferdig mann.
Lot var ikke rettferdig
fordi han forlot Sodoma, -
- men han fikk lov til å forlate Sodoma
fordi han var rettferdig.
Han hadde gjort ting
som Jehova så på som rettferdige.
Kanskje Lot var egoistisk da han valgte
å flytte til den beste delen av landet.
Og kanskje han var materialistisk da han
valgte å flytte med familien inn i Sodoma.
Men hvis det var sånn, så må det
ha vært mange andre ting, -
- mange andre gode ting
som Lot hadde gjort, -
- som gjorde at Jehova kalte ham
en rettferdig mann.
Og det er ting som vi ikke vet om.
Så poenget er:
Vi må se hele bildet, -
- men noen ganger har vi
rett og slett ikke hele bildet.
Vi har ikke alle fakta.
Hvis vi trekker konklusjoner
uten å ha alle fakta, -
- kan vi sette oss selv
i en pinlig situasjon.
Og det var det som skjedde
med israelittene -
- etter at de hadde inntatt
en del av det lovte land.
Rubenittene, gadittene
og halve Manasses stamme -
- ble igjen på østsiden
av Jordan-elven -
- fordi det var et område som var
godt egnet for husdyrene deres.
Vi skal se hva som skjedde i Josva 22.
Jeg skal la dere få
litt tid til å slå opp.
Det var Josva, kapittel 22.
Og vi skal lese vers 10.
Altså Josva 22:10:
«Da rubenittene, gadittene
og halve Manasses stamme» -
- «kom til områdene
ved Jordan i Kanaan,» -
- «bygde de et alter der ved Jordan,» -
- «et stort og imponerende alter.»
De andre israelittene
lot ikke tvilen komme dem til gode.
De tenkte at de to og en halv stammene
hadde blitt frafalne.
Israelittene ville til og med
gå til krig mot dem.
Men hva vet vi egentlig
om de to og en halv stammene?
Før dette hadde de kjempet med
israelittene for å innta det lovte land.
Og de risikerte til og med livet
da de gjorde det.
Hvorfor kan vi si det?
De ble plassert i frontlinjen i krigen.
Disse to og en halv stammene
var alltid foran når de gikk i krig.
Og derfor var det de som
alltid måtte ta den verste støyten.
De var modige.
Det var ingenting som tydet på at de
var illojale mot Jehova eller frafalne.
Men i stedet for å la tvilen
komme brødrene sine til gode -
- gikk de andre stammene til dem og sa
det vi kan lese i versene 16–18.
Vi leser fra vers 16:
«Dette er hva hele Jehovas folk sier:»
«Hva er dette for en illojal handling
dere har begått mot Israels Gud?»
«Dere har i dag
sluttet å følge Jehova» -
- «ved at dere har bygd dere et alter
og gjort opprør mot Jehova.»
«Var det ikke nok med
den synden vi begikk ved Peor?»
«Den har vi ennå ikke renset oss fra,» -
- «selv om det kom en plage
over Jehovas folk.»
«Og nå vil dere slutte å følge Jehova!»
«Hvis dere gjør opprør
mot Jehova i dag,» -
- «vil han i morgen
være harm på hele Israels folk.»
Og dette var ikke slutten
på talen deres, de hadde mer å si.
Og etter at representantene for de
ti stammene hadde fått pusten tilbake, -
- forklarte de eldste fra
de to og en halv stammene -
- at alteret ikke var for tilbedelse.
Alteret ble bygd for
å minne de ti stammene -
- om at de to og en halv stammene
også tilba Jehova.
Kan du se for deg hvor pinlig det må ha
vært for øverstepresten og de eldste -
- da de forsto at de hadde
tenkt det verste om brødrene sine?
I begynnelsen av denne talen
snakket vi om at Jehova -
- vet alt det er mulig
å vite om hver og en av oss.
Så jo mer vi vet om brødrene
og søstrene våre, -
- bakgrunnen deres,
de utfordringene de møter, -
- jo mindre sannsynlig er det
at vi dømmer dem.
Når vi forstår hvor hardt noen har
kjempet for å komme dit de er i dag, -
- så blir vi enda mer glad i dem.
De gjør sitt beste
i den situasjonen de er i.
Av og til blir vi kanskje
irritert på noen.
Da kan det hjelpe å tenke på
bakgrunnen til personen.
Kanskje ingen i familien er i sannheten.
Kanskje han tidligere har levd umoralsk.
Men nå er han en perle, -
- en person som Jehova elsker.
Så når noen irriterer oss litt, -
- må vi spørre oss selv:
Synes Jehova
at denne personen er rettferdig?
En rettferdig mann,
en rettferdig kvinne?
«Men han eller hun irriterer meg jo!»
Ja, men Jehova sier
at dette er en rettferdig person.
Problemet er at jeg bare
ser det som irriterer meg.
Jeg ser ikke hele bildet
og har ikke alle fakta.
På et Betel-hjem for mange år siden -
- var det en ung bror som måtte arbeide
med en eldre søster på et prosjekt.
Den eldre søsteren og mannen hennes
var begge salvet.
Mannen hennes
var verdens mildeste og snilleste mann.
Og kona -
- var en veldig trofast søster.
Vi lar tvilen komme henne til gode.
Men hvis du ikke gjorde oppgaven
som hun ville, -
- så fikk du høre det for å si det sånn.
Hun var selvfølgelig en søster,
men også litt som en streng bestemor.
Jeg ble imponert over
hvor moden den unge broren var.
I stedet for å bli irritert og si:
«En søster har ikke
rett til å snakke til en bror sånn», -
- inviterte han ekteparet
hjem til seg en kveld.
Da fikk han høre om hvor trofaste de
hadde vært da det var forbud.
Det gjorde at den unge broren
fikk et annet syn på søsteren.
Og forhåpentligvis fikk hun
et annet syn på den unge broren.
Så når vennene gjør noe som irriterer
oss, så må vi bli bedre kjent med dem.
Bruk tid med dem, samarbeid i tjenesten
eller ta en kaffe med dem.
Når man blir kjent med dem,
blir man glad i dem.
Så hvis du får noen kaffeinvitasjoner
neste uke, så ...
En person er kanskje sjenert
eller har et alvorlig ansiktsuttrykk.
Kanskje han sjelden smiler.
Vi tenker kanskje at han er
kald, stolt eller ukjærlig.
Men det er ikke sikkert.
Kanskje det bare er
det ansiktet han er født med.
Hvis en person har dårlig helse, -
- kan han kanskje ikke gjøre
like mye som vi gjør.
Det kan være at han
ikke forteller om det.
Vi tenker kanskje at han er lat.
Men Jehova ser at han gjør sitt beste.
Det kan også være at noen har
mye energi og kan gjøre mer enn oss.
Tenker vi da at han prøver å vise
seg eller få oss til å se dårlige ut?
Det kan bare være at det var
sånn han ble lært opp.
Det er hans måte
å gi Jehova sitt beste på.
Da vi var i reisetjenesten,
var vi i en menighet -
- der jeg hørte at folk sa mye negativt
om en søster.
Folk sa: «Hun påstår at hun er syk, men
vi ser at hun klarer å dra på butikken.»
«Hun har mer enn nok energi til å handle
matvarer, men ikke til å gå på møtene.»
Jeg besøkte denne søsteren,
og det er jeg glad for.
Det viste seg at hun hadde
en alvorlig sykdom, -
- og hun hadde smerter
nesten hele tiden.
Men av og til ga smertene seg litt.
Da brukte hun muligheten til å gå ut
for å handle matvarer, -
- for hun bodde alene
og hadde ingen til å hjelpe seg.
Men når smertene kom tilbake,
ble hun sengeliggende lenge.
Det hadde vært bedre å tilby seg å
hjelpe enn å kritisere, hadde det ikke?
Som sagt har ikke talen handlet om å
bevise noe om Lot eller om noen andre.
Poenget har vært å minne oss om at
Jehova er den eneste som har alle fakta.
Han elsker brødrene og søstrene våre,
og han vil at vi også skal elske dem.
Og han blir glad
når vi lar tvilen komme dem til gode.
Det vet vi at dere vil gjøre når dere
samarbeider med brødrene og søstrene.
Og ikke glem at vi er
veldig glad i dere alle sammen.
Vi vet at Jehova vil belønne dere
når dere fortsetter å tjene ham trofast.
Har dere lyst til å vite hvor de skal?
Ja, dette har vi gledet oss til.
Nå har vi fått hjelp
av bror Ronald Curzan.
Han skal hjelpe oss med vitnemålene
og lese opp navnene og oppdragene.
Bror og søster Alton
skal til Betel i Zambia.
Ja. Har dere lyst til
å se hele klassen samlet?
Opp med gardinen!
Vi er så stolte av dere.
Vi vet at dere har hatt mye å gjøre,
men alt har ledet fram til denne dagen.
Vi er så glade for å se
hvordan Jehova har belønnet dere.
Og nå skal vi få lest opp
brevet fra klassen.
Bror Aiden Mauri fra Betel
i Australasia vil lese det for oss.
Kjære styrende råd.
Vi har lyst å få sagt
hvor takknemlige vi er -
- for det store privilegiet det
har vært å gå Gilead.
Fra den dagen vi kom,
har dere og alle i Betel-familien -
- vist oss kjærlighet og gjestfrihet.
Det gjorde at vi gledet oss enda mer
til det åndelige festmåltidet.
Takk for at dere
besøkte oss i klasserommet.
Undervisningen, det hjelperne
og lærerne har gjort, -
- og støtten fra avdelingen for
teokratiske skoler har vært rørende -
- og har gjort
at vi har sett vår Store Veileder.
I løpet av Gilead-skolen -
- fikk vi hjelp til å sette enda større
pris på Jehovas uselviske kjærlighet.
Helt siden
de første menneskene syndet, -
- har Jehova gjort alt for at vi skal
kunne ha et godt forhold til ham igjen.
Når vi har studert om løftet
som ble gitt i Eden, -
- Jehovas pakter med Abraham og David -
- og de vakre trekkene
ved Moseloven, spesielt soningsdagen, -
- har det gjort oss mer takknemlige
for at Jehova ofret sin Sønn for oss.
Vi ble sikrere på at Jehova elsker oss,
etter å ha studert om Jesu liv, -
- og hvordan han etterligner ham
på en fullkommen måte.
Det gjorde inntrykk på oss å lære om
hvor tålmodig han var med apostlene, -
- hvor respektfull
han var mot kvinner, -
- og den selvoppofrende
kjærligheten han viste -
- da han led en smertefull død
for oss på en torturpæl.
Vi er så glade for at Jesus er vår Konge
og medfølende Øversteprest.
Når vi har studert profetier, har vi
fått sterkere tro på Jehovas løfter, -
- og det har gjort oss klare
for det som ligger foran oss.
F.eks.: Sakarjas syn av
de fire vognene som drar ut -
- til jordens fire hjørner, og Guds ånd
som hviler i landet i nord, -
- har forsikret oss om at englene er
som en hær som beskytter Guds folk.
De gjorde det i gammel tid,
og de gjør det i dag.
Selv om forholdene
i verden blir verre, -
- vet vi at denne englehæren er med oss.
Det gjør at vi føler oss trygge
mens vi støtter Jehovas -
- overherredømme
nå og inn i den store trengsel.
Workshopene der vi brukte
Elsk mennesker-brosjyren, -
- har gjort at vi har blitt enda mer
motivert for å gå ut og forkynne.
Demonstrasjoner har hjulpet oss
til å se hvordan vi kan forkynne -
- for folk i forskjellige situasjoner.
Det har gjort at vi har fått mer lyst til
å forkynne for andre på en kjærlig måte -
- og med en følelse av at det haster,
for «markene er hvite til innhøstning».
Vi er bestemt på
å bruke alt det Jehova, -
- vår Store Veileder,
har lært oss de siste 5 månedene.
Vi er også bestemt på
å etterligne Jesus -
- mens vi tjener sammen
med dere, kjære brødre, -
- og med vår globale familie
til ære og pris for vår Far, Jehova.
Deres brødre og søstre,
den 159. Gilead-klassen.
Nå har vi bare noen
avsluttende ord til dere.
Vi hadde et spørsmål
vi ikke fikk svar på.
Hvordan reagerte Abram da
Lots valg fikk dårlige konsekvenser?
Ville han glemme det som hadde skjedd?
Eller ville han si:
«Ja, sånn går det»?
Da er vi inne på det tredje
vi kan være redde for.
Det er frykten for å glemme
det noen har gjort mot oss, -
- eller hvordan de har såret oss.
Så frykten for å glemme
det som har skjedd.
Ikke lenge etter at Lot flyttet til området
rundt Sodoma og Gomorra, -
- ble han og familien hans
tatt til fange da en krig brøt ut.
Hvis Abram var sur på Lot da han
fikk vite om det som hadde skjedd, -
- hva tror du han hadde tenkt da?
Hevnen er søt!
Eller: Han fikk som fortjent!
Hadde han bare ikke vært så egoistisk!
Abram kunne tenkt sånne ting.
Men hva var det han gjorde?
Slå gjerne opp i 1. Mosebok, kapittel 14.
1. Mosebok 14.
Abram kunne ha vært redd for at hvis
han ga slipp på det som hadde skjedd, -
- så var det som om han sa
at det Lot hadde gjort, var helt greit.
Men legg merke til hva han gjør her,
i 1. Mosebok 14:14, -
- når han får høre
hva som har skjedd med Lot.
I vers 14 står det:
«Da Abram fikk høre at slektningen hans
var blitt tatt til fange,» -
- «samlet han sine trenede menn,» -
- «318 tjenere som
var født i hans husstand,» -
- «og forfulgte fiendene helt til Dan.»
Dan lå rundt 200 kilometer
nord for Mamre, der Abram var.
Reisen kan ha tatt flere dager,
og det kostet sannsynligvis Abram en del.
Og det var garantert
en risiko for ham også.
Men han gjorde det likevel.
Senere, i versene 21–23, ser vi
at Abram kunne få litt penger -
- for alt han hadde gjort
for å hjelpe Lot.
Men Abram nektet å ta imot pengene.
Han hadde ingen egoistiske
motiver for å hjelpe Lot.
Abram hjalp Lot ut av en situasjon -
- som var en konsekvens
av Lots dårlige valg, -
- og som kunne ha skapt
problemer mellom de to.
Han var opptatt av å skape fred.
Han valgte å legge ting bak seg.
Hva kan vi lære
av Abram i forbindelse med dette?
Har du noen gang gitt deg i en sak?
Kanskje du hadde en mening,
men så ga du deg for flertallet.
Men planen deres gikk ikke så bra.
Hva gjør du da?
Er det ikke da fristende å si:
«Hva var det jeg sa?»
Eller kanskje få fram at denne planen
ikke var ditt forslag i hvert fall?
Vi ler, men vi har nok alle gjort det.
Gjør alt du kan
for å gi slipp på negative følelser.
Gjør som Abram.
Gjør alt du kan for å støtte avgjørelser,
selv om du kanskje ikke er enig i dem.
Og hvis resultatet blir dårlig,
så etterlign Abram.
Vær ydmyk og hjelp til med
å rydde opp i vanskelige situasjoner -
- i stedet for
å skylde på andre.
Hvorfor?
Jo, fordi da skaper vi fred.
Og hvis vi skaper fred,
kommer vi til å ha fred med Gud.
Og det er viktigere enn noe annet!
Hva har vi lært om
de tre tingene vi kan være redde for?
Vi har lært mye av Abram.
Han prioriterte fred.
Han var ikke redd for å virke svak
eller for å bli utnyttet.
Og han var ikke redd for
å legge ting bak seg.
Tapte Abram på
å ta de valgene han gjorde?
Vi vet ikke om Lot
noen gang viste takknemlighet -
- for alt Abram hadde gjort
for at det skulle være fred mellom dem.
Bibelen sier ikke noe om det,
som bror Splane nevnte i talen sin.
Men det er ikke det som er viktig, -
- for det var ikke derfor Abram
gjorde alle disse tingene.
Hvorfor gjorde han det?
Det er interessant å se
at etter hver av disse to historiene,
- de to gangene Abram
gjorde alt han kunne -
- for at det skulle være
fred mellom ham og Lot, -
- gjorde Jehova
noe spesielt for Abram.
Først i 1. Mosebok 13:14 og
senere i 1. Mosebok 15:1 -
- lar Jehova Abram få vite
at han er elsket og godkjent av ham.
Og det var det Abram ønsket.
Han ville gå til alteret
og ha fred med Gud.
Og det var akkurat det
Abram fikk.
Så når du opplever at freden blir truet,
for det kommer den til å bli, -
- kanskje den blir truet på Betel,
hjemme eller i menigheten, -
- så ikke la frykten ta kontroll.
Kjemp imot, vær ydmyk og tør å gå til
den personen du har et problem med, -
- og gjør alt du kan
for å få fred med ham.
Kommer det til å være lett?
Nei.
Kommer den andre til å reagere
positivt på at du prøver å skape fred?
Kanskje ikke.
Men det vil Jehova.
Og etter det
kan du komme tilbake til alteret -
- og gi gaven din til Jehova.
Han kommer til å være der,
klar til å ta imot gaven din.
Hvorfor? Fordi du har gjort
alt du kan for å skape fred.
Kjære elever i den 159. Gilead-klassen.
Vi elsker dere!
Vi ber om at Jehova må være med dere
og hjelpe dere overalt hvor dere drar.
Snart vil flere taler fra
uteksamineringen bli tilgjengelige -
- på jw.org og i JW Library-appen.
Før vi drar, skal vi reise
til den sørlige halvkule -
- til våre venner i Australia.
Dette enorme landet
er det flateste kontinentet på jorden -
- og det tørreste
nest etter Antarktis.
Navnet Australia kommer fra
et latinsk uttrykk som betyr:
«Det ukjente landet i sør.»
Kontinentet er fullt av edelstener,
som hvit opal.
Australia er et av de mest
multikulturelle landene i verden, -
- med over 270
forskjellige etnisiteter.
Mer enn en fjerdedel av innbyggerne
er ikke født i Australia.
De fleste australiere, eller «aussies»,
elsker å være ute.
Mange surfer, spiller «footy»,
kallenavnet på australsk fotball, -
- eller koser seg med «barbie»,
det vil si grilling.
Grilling er en viktig del
av den australske kulturen.
Alle pleier å ha med seg
mat som de deler, -
- så bordet er ofte fylt med deilig mat
fra forskjellige deler av verden.
Noe annet som er
veldig australsk, er Vegemite, -
- som ble oppfunnet
i Melbourne i 1923.
Dette mørkebrune pålegget er
laget hovedsakelig av ølgjær.
Det har en spesiell umamismak, -
- og mange sier at det
nesten smaker som kjøtt.
Mange australiere liker
å ha det på ristet brød eller på kjeks.
Australierne er også kjent
for å elske kaffe.
Tre fjerdedeler av befolkningen
drikker kaffe hver dag, -
- og 95 % av kafeene
er eid av lokale.
Kaffen lages som oftest
av importerte kvalitetsbønner -
- og serveres ofte med
melkekunst, også kalt «latte art».
I 1788 ble det sendt
hundrevis av bibler -
- med skip fra England til Australia.
Rundt hundre år senere fantes det
bibler på flere av urfolkspråkene.
Der sto Guds navn,
enten som «Jehoa» eller «Jehova».
Noen av dem som snakket disse språkene,
begynte å lære Bibelens budskap.
En av dem var Kartanya.
Da hun var elleve år gammel, -
- skrev hun på morsmålet sitt, kaurna:
Først er det bror Ajavon.
Han skal tilbake
til Betel i Vest-Afrika.
Så er det bror og søster Alimănescu,
som skal tilbake til Betel i Romania.
Bror Arsiashvili
skal tilbake til Betel i Georgia.
Bror og søster Buech
skal tilbake til Betel i USA.
Bror og søster Capece
skal tilbake til Betel i Mosambik.
Bror og søster Carlisle
skal til Betel i Portugal.
Bror og søster Carmichael
skal tilbake til Betel i USA.
Bror og søster Carraway
skal til Betel i Zambia.
Bror Collymore
skal til Betel i Vest-Afrika.
Bror Figely skal tilbake
til Betel for Tsjekkia og Slovakia.
Bror Fujita skal tilbake
til Betel i Japan.
Bror og søster Gatembasi
skal til Betel i Rwanda.
Bror og søster Girma
skal tilbake til Betel i Etiopia.
Bror og søster González
skal tilbake til Betel i Spania.
Bror og søster Hayega
skal tilbake til Betel i Vest-Afrika.
Bror og søster Herron
skal til Betel i Nigeria.
Bror og søster Hugó
skal tilbake til Betel i Skandinavia.
Bror og søster Lagavakatini
skal tilbake til Betel på Fiji.
Bror og søster Lattanzi
skal til Betel i Spania.
Søster Lin skal tilbake
til Betel på Taiwan.
Bror Lopes skal til Betel i Sør-Afrika.
Bror MacDonald
skal tilbake til Betel i USA.
Bror og søster Mauri
skal tilbake til Betel i Australasia.
Bror Mutahi skal tilbake
til Betel i Øst-Afrika.
Bror Nielsen skal
tilbake til Betel i Skandinavia.
Bror og søster Osogu
skal tilbake til Betel i Nigeria.
Bror Peralta skal tilbake
til Betel i Colombia.
Søster Šakić skal tilbake
til Betel i Kroatia.
Bror og søster Spina
skal til Betel i Rwanda.
Bror Terrell
skal tilbake til Betel i USA.
Bror Vaitiekus
skal tilbake til Betel i Finland.
Bror Yoon skal tilbake til Betel i USA.
Bror Zapp skal også
tilbake til Betel i USA.
«Alltid tilbe Jehova.»
«Jehova er skaperen.
Jehova redder oss fra synden.»
Arthur Willis fra Vest-Australia -
- var ivrig etter
å lære andre om Gud.
I 1931, da han var 19 år,
ble han pioner -
- og reiste til
avsidesliggende områder i landet.
I 1932 begynte han
å forkynne for urfolk.
I 1943 flyttet han til Pingelly,
hvor han møtte familien Collard, -
- som tilhørte
det aboriginske noongar-folket.
James og Mabel hadde 17 barn.
Det ble ledet bibelstudier med familien,
og etter hvert utgjorde de en stor del -
- av den første menigheten med
forkynnere fra urbefolkningen i Australia.
Barnebarna til James og Mabel Collard
er blant de 71 000 forkynnerne i landet.
Forkynnerne leter etter
oppriktige mennesker på strender, -
- på avsidesliggende gårder
og i travle gater i byene.
De prøver også
å lære seg nye språk, som kinesisk.
Og de gjør det de kan for å bli
godt kjent med de ulike kulturene.
Carlton menighet i Melbourne
har mange ivrige forkynnere.
De møtes i et livlig
og multikulturelt område -
- i Melbournes
travle forretningsdistrikt.
Det er totalt
21 nasjonaliteter i menigheten.
Brødrene og søstrene der
vil si noe viktig til dere:
We love you!
Vi elsker dere også.
Dette er JW Broadcasting
fra Jehovas vitners hovedkontor.

JW Broadcasting – juni 2026: Gilead-avslutningen for den 159. klassen