JW subtitle extractor

Du er nok glad for at talen heter:
«Fire ting vi kan lære av 9700 menn» -
- og ikke «9700 ting
vi kan lære fra fire menn».
Det hadde vært vanskelig.
Hvem var disse 9700 mennene?
Og hva kan vi lære av dem?
Vi skal lese beretningen
i Bibelen, i Dommerne 7.
Vi skal finne fram til Dommerne 7:7.
Hvem var disse mennene?
Vi finner svaret her.
Dommerne 7:7:
«Jehova sa nå til Gideon:»
«Jeg skal redde dere med
de 300 som lepjet i seg vannet,» -
- «og jeg skal gi Midjan i din hånd.»
«Men alle de andre mennene
kan dra hjem igjen.»
Så beretningen er:
Gideon og de 300 mennene.
Men vi skal ikke fokusere på Gideon
og heller ikke på de 300 mennene.
Vi skal se litt nærmere på
disse «andre mennene».
De 9700 mennene som opplevde
en enorm forandring i oppgaven sin -
- da de ble bedt om å dra hjem.
Hva kan vi lære av disse mennene?
Dere har jo fått et oppdrag.
Dere skal styrke
og stabilisere organisasjonen -
- i en tid da mange opplever
store forandringer.
Kanskje du opplever noen
forandringer nå eller vil det senere?
Ny oppgave, nytt avdelingskontor,
nytt land, nytt språk.
Eller kanskje det skjer
noen andre forandringer.
Kanskje du liker noen av dem,
mens andre ikke er så spennende.
Hvordan kan vi tilpasse oss og styrke
andre når det skjer forandringer?
Det er det vi skal lære
av disse mennene.
Hvordan tror du de følte det
da denne forandringen kom?
Skal vi se for oss i deres situasjon?
For å gjøre det må vi se på
sammenhengen i Dommerne 6.
I Dommerne 6:1–6 ser vi at det har
vært sju lange år for israelittene, -
- da de hele tiden
har vært redd for midjanittene.
De gjemmer seg i huler
og mister avlingene sine.
De er stresset, redde,
fattige og helt utslitt.
Men i vers 14 får Gideon
beskjed om å kjempe mot fienden.
I vers 34 og 35
blåser Gideon i hornet, -
- og det samler seg menn fra abiesrittene,
Manasse, Asjer, Sebulon og Naftali.
Disse mennene er en del
av gruppen på 32 000 -
- som strømmer til for å støtte Gideon.
De drar fra alt bare for å være med.
Dette er et stort øyeblikk.
De gjemmer seg ikke i huler lenger.
Men i kapittel 7, vers 3,
får mennene en enkel utvei.
Hvis de er bekymret eller redde,
kan de få lov til å dra hjem.
Det er 22 000 som reiser hjem.
Men ikke disse mennene.
De er ikke redde.
De vet at Jehova
har reddet sitt folk før.
Dette blir deres
Rødehav- og Jeriko-øyeblikk.
De har lyst til å være der.
Det var derfor de reiste hjemmefra
og til Gideon.
Det er et stort øyeblikk.
Så kommer det vi leste i vers 7.
Uansett hvor glade de var
for å være der, får de nå høre:
«Dere må dra hjem.»
Hvorfor det?
Som vers 6 sier, var det fordi
de «la seg på kne for å drikke».
Hva tror du de følte?
Bare gi meg en sjanse til!
Jeg skal aldri drikke på knærne igjen!
Det er urettferdig! Jeg er sterkere
og raskere enn ham og har mer erfaring.
Se for deg vers 8.
Gideon sier før du drar:
«Hei! Hornene der, maten
og alt annet dere har, vi trenger det» -
- «så det er fint om dere bare kan
legge det igjen og så kan dere dra.»
Tror du at de følte seg skuffet?
Ser du for deg
at de kan ha vært lei seg?
Det hadde ikke vært så rart.
De hadde ofret mye
og hadde lyst til å være der.
Og der har vi det første punktet:
Det er helt normalt å bli lei seg -
- hvis man mister en oppgave
man har vært glad i.
Det er ikke tegn på
en svak tro eller en dårlig holdning.
Det er et tegn på
at man har engasjert seg.
De har likt oppgaven
og lagt sin sjel i den.
De har ofret mye og brydd seg.
Så hvordan kan vi oppmuntre dem?
De trenger ikke noen som forteller dem
hvor positiv forandringen er, -
- det vil de skjønne etter hvert.
Men kan vi lytte til dem
og vise medfølelse?
Vi kan fortelle dem hvor takknemlige
vi er for alt de har gjort.
Og vi vil forsikre dem om
at de er verdifulle, -
- at vi elsker dem,
og at Jehova elsker dem.
Det er normalt å bli trist
når det skjer en vanskelig forandring.
Men hvis vi opplever forandringer,
har vi ikke lyst til å være triste for alltid.
Så hva kan hjelpe oss?
Vi går over til den andre punktet.
Hvorfor måtte disse mennene dra hjem?
Handlet det egentlig om
måten de drakk på?
Vi får svaret på hvorfor
de måtte dra hjem, i Dommerne 7:2.
«Jehova sa nå til Gideon:»
«Du har for mange menn med deg til
at jeg kan la dem beseire Midjan.»
«For da ville Israel
kanskje skryte og si til meg:»
«Jeg har beseiret dem på egen hånd.»
Hva var hovedgrunnen til
at de måtte dra?
Jo, at hæren skulle bli så liten -
- at det ikke hadde vært mulig
for dem å vinne uten Jehova.
Drikketesten var bare
en utvelgelsesprosess.
Målet var å ære Jehova.
Gå ut ifra
at disse mennene var der -
- fordi de ville kjempe i krigen
og ære Jehova.
Selv om de kanskje
følte en viss skuffelse, -
- ville de til slutt ikke bli skuffet.
For det at de dro hjem,
ville gi mye mer ære til Jehova -
- enn noe som helst
de kunne ha gjort på slagmarken.
Så det var det andre punktet.
Se på det å ære Jehova
som ditt hovedoppdrag.
For det er det.
Og det vil det alltid være.
Ingen forandringer vil endre på det.
Ingen vil ta fra oss den oppgaven,
og vi blir aldri for gamle for den.
Hvis det å ære Jehova er midtpunktet
i livet vårt, ankeret vårt, -
- hvis det er vår største glede, -
- så vil ikke de skuffelsene
som dukker opp, bety så mye.
Vi vil klare å glede oss
uansett hvor vi tjener.
Her kommer punkt tre:
Alle opplever forandringer.
Det gjaldt ikke bare de 9700,
men også de 300 som ble igjen.
Den store spenningen med faklene,
krukkene og jakten på midjanittene -
- varte bare én natt.
I Dommerne 8:28 -
- får vi vite at etter
at midjanittene ble beseiret, -
- var det «fred i landet i 40 år».
Vers 29 forteller at også Gideon
«dro hjem igjen og ble der».
Alle opplever forandringer.
Så hva bør vi huske på når ting
forandrer seg i oppdraget vårt?
Noen venner som måtte slutte som
misjonærer etter 30 år i Burkina Faso, -
- sa en gang:
«Enten du liker oppdraget ditt
eller synes det er vanskelig,» -
- «så fokuser på det positive.
Nyt det mens du har det.»
Tenk på Kenneth.
Han hadde alltid drømt om
å begynne på Betel.
Etter hvert ble han invitert til Wallkill.
Han stortrivdes
og elsket hver eneste dag, -
- helt til han fikk et helseproblem
og måtte flytte hjem igjen.
Han ble helt knust.
Det var ikke der han ville være.
Han ønsket hver dag
å få komme tilbake til Betel.
Han ba om det hver dag.
Og vet dere hva?
Fem år senere ble han
invitert tilbake på Betel.
Men han sier at når han ser tilbake,
så angrer han på én ting.
Han skulle ønske
at han hadde satt mer pris -
- på det han nå forstår
var en spesiell periode i livet, -
- da han var pioner
med moren og søsteren sin.
Så husk: Alle oppdrag har
noen fordeler, også de vanskelige.
Nyt det underveis ikke bare etterpå.
Nå har vi kommet til det fjerde punktet.
De 300 mennene blåser
i hornene og knuser krukkene, -
- og så begynner midjanittene å flykte.
Hva skjer så?
Vi går tilbake til
Dommerne kapittel 7, vers 23.
«Og Israels menn ble kalt sammen
fra Naftali, Asjer og hele Manasse,» -
- «og de satte etter midjanittene.»
Hvorfor er dette så interessant?
Kjenner du igjen disse stammene?
Det var jo noen av de stammene
som ble innkalt til tjeneste, i vers 6.
Men så måtte de reise hjem igjen.
Nå fikk disse mennene et nytt oppdrag.
De skulle ta opp jakten på midjanittene,
hvis de var villige til å tilpasse seg.
Det er det fjerde punktet.
Organisasjonens behov forandrer seg.
Så vær fleksibel og tilpasningsdyktig.
Vær villig til å gjøre en hvilken
som helst oppgave som trengs.
Vi kan bli skuffet over forandringer,
men ikke la skuffelse bli til bitterhet.
Ha den ydmyke innstillingen
som du alltid har hatt, -
- som gjør at Jehova elsker deg.
Det er jo den innstillingen
som gjør at Jehova kan bruke deg.
Så hva har vi lært av de 9700 mennene?
Vis forståelse for dem
som går gjennom forandringer.
Hvis du skulle oppleve forandringer,
så fokuser på arbeidet, -
- se etter det positive og nyt det.
Og ikke glem hva
som er hovedoppdraget ditt, -
- nemlig å gi ære til Jehova.
Vær fast bestemt på å holde deg
til det oppdraget for alltid!

D’Arcy MacEwan: Fire ting vi kan lære av 9700 menn (Gilead-avslutningen for den 159. klassen)