JW subtitle extractor

Vil det gjøre inntrykk på dem?
Det var et spørsmål
Jesus ville gi svar på.
Da Jesus var på jorden,
hadde han ett mål:
Å gi Jehova ære.
Hva betyr det?
I Bibelen er ordet «ære»
av og til knyttet til -
- det at noen eller noe er imponerende.
Jesus var aldri imponert
over det han selv gjorde, -
- men han var imponert
over det Jehova gjorde.
Jehovas kjærlighet og vennlighet
gjorde stort inntrykk på ham.
Og han ville at andre
skulle føle det på samme måte.
Hvordan gjorde han det?
Og hva kan vi lære av ham?
I Romerne får vi vite om
én måte han gjorde det på.
Vi kan slå opp i Romerne, kapittel 15.
Der ser vi hvordan
Jesus ga ære til Jehova.
Romerne, kapittel 15.
Vi skal lese vers 7. Der står det:
«Ta derfor imot hverandre,» -
- «slik som Kristus
har tatt imot dere,» -
- «til ære for Gud.»
Jesus ga Jehova er ære
ved den måten han tok imot andre på.
Jesus behandlet andre på en måte
som viste dem at Jehova er vennlig, -
- at han er gavmild,
og at han er barmhjertig.
Jehova var villig til å ta imot
alle som nærmet seg ham.
Han var villig til
å ta imot alle slags mennesker.
Det kommer fram
i studienoten til dette verset.
Det står at det «overbringer tanken
om at man tar imot noen vennlig,» -
- «for eksempel i sitt hjem
eller i sin vennekrets.»
Den måten Jesus behandlet folk på, -
- gjorde at de følte seg
elsket og godkjent av Jehova.
Bibelen sier faktisk flere ganger
at folk «æret Gud» -
- etter at de hadde vært
sammen med Jesus.
Det gjorde inntrykk på dem.
Med andre ord:
De ble imponert
av det Jehova gjorde.
Så hvordan tok Jesus imot andre?
Vi skal nå se på to hendelser i Bibelen
og hva vi kan lære av dem, -
- sånn at vi også kan ta imot andre -
- på en sånn måte som gjør at de
blir imponert av Jehova.
Den første finner vi i Markus 10.
La oss slå opp der.
Det var Markus 10.
Her er Jesus veldig opptatt.
Han har kort tid igjen,
for han kommer snart til å dø.
Han har akkurat hatt en viktig samtale
med fariseerne og disiplene sine.
Og så skjer det noe som kunne
ha vært forstyrrende eller irriterende.
Se i vers 13 i Markus 10:
«Folk begynte å komme til ham
med små barn» -
- «for at han skulle røre ved dem,» -
- «men disiplene
snakket strengt til dem.»
En annen bibeloversettelse sier:
«Disiplene jaget barna bort.»
Disiplene var ikke dårlige mennesker,
de hadde bare ikke riktig forståelse -
- av Jehovas syn på barn.
På den tiden
ble ikke barn sett på som viktige.
De hadde ingen status, ingen myndighet
og tilsynelatende ingenting å bidra med.
Men hva gjorde Jesus?
Hvordan reagerte han
på det disiplene gjorde?
Han ble ikke glad.
Vers 14 sier at han ble opprørt.
Vi kan lære mye om hvor
kjærlig og snill Jehova er, -
- når vi leser
hva Jesus gjorde, i vers 16.
«Han tok barna i armene sine,
la hendene på dem» -
- «og velsignet dem.»
For en fin beretning.
Kanskje det er en favoritt.
Vi ser situasjonen for oss:
Først blir barna jaget bort, -
- men så blir de tatt imot
med åpne armer av Guds Sønn.
Et oppslagsverk sier om Jesus:
«Han har sikkert
hatt lett for å smile og le.»
Ville ikke du også ha løpt til Jesus?
Selv om Jesus hadde
veldig kort tid igjen på jorden -
- og hadde mye å gjøre, -
- tok han seg tid til barna
og var vennlig mot dem.
Han fikk dem til å føle seg
viktige og elsket av Jehova.
Tenk hvor stort inntrykk
dette må ha gjort på barna.
Hvis de tjente Jehova
trofast da de var voksne, -
- er de nå sannsynligvis
i Jehovas vennekrets i himmelen, -
- klare til å gjøre Jehova enda mer
imponerende for oss i Harmageddon.
Så hva lærer vi?
Etter Gilead
kommer livet til å være travelt, -
- akkurat som det var for Jesus.
Dere kommer til
å få mye ansvar og mye å tenke på.
Og midt oppi det hele -
- kommer folk inn i bildet.
Noen av dem føler seg
kanskje som de små barna.
De føler kanskje at de ikke er viktige.
De har ikke fått
opplæring på Gilead eller SKF.
Og inni seg kan det være at de tenker:
«Har jeg egentlig
en plass i Jehovas familie?»
Og det er da -
- vi har muligheten til å la
Jehova gjøre inntrykk på dem -
- ved å ta imot dem slik Jesus gjorde.
Å gi dem et vennlig smil,
å ta seg tid til å prate med dem, -
- det kan være alt som skal til
for at de skal føle -
- at de har en plass i Jehovas familie,
og at de er viktige.
Følte du deg liten på Gilead?
Og var det noen som forsikret deg
om at invitasjonen din ikke var en feil?
Og takket du Jehova
for den oppmuntringen du da fikk?
Det er den følelsen du kan gi andre
hvis du etterligner Jesus.
Men nå skal vi se på
det andre eksempelet, i Lukas 23.
Her leser vi om Jesu siste prøve.
Nå er han ikke omgitt av barn, -
- men av to forbrytere som er pælfestet
ved siden av, og som gjør narr av ham.
I Bibelen står det at de «hånte Jesus».
Men så skjer det noe
overraskende i Lukas 23:42.
En av forbryterne
har forandret holdning og sier:
«Jesus, husk meg
når du kommer i ditt rike.»
Det her var litt av en situasjon.
Jesus hadde bokstavlig talt
verden på sine skuldre.
Og hvis det er noen som hadde grunn
til å ville være alene for å fokusere -
- og henge et
«ikke forstyrr-skilt» på døren sin, -
- så var det nok Jesus.
Men Jesus ville vise denne mannen
at han var viktig for Jehova.
Hvordan gjorde han det?
Jo, vi ser det her i vers 43.
Han sa:
«Du skal være med meg i paradiset.»
For en fantastisk ting å høre.
Det hadde han nok ikke ventet.
Jesus sa ikke bare:
«Ta det med ro.
Du skal være i paradiset.»
Nei, han sa:
«Du skal være med meg i paradiset.»
Jesus ga denne mannen et personlig
løfte om at han ikke ville glemme ham, -
- og at han skulle få være
en del av Jehovas familie på jorden.
Det Jesus sa, forandret ikke
omstendighetene til mannen, -
- men det forandret innstillingen hans.
Beina hans kom til å bli brukket,
men hjertet hans ville ikke bli knust.
Han kom til å dø,
men leve igjen i paradiset.
Hva lærer vi av dette?
Etter Gilead kommer du ikke
til å slutte å møte utfordringer.
Det kan være at noen av dere
får flere utfordringer -
- fordi dere flytter til et nytt land, -
- lærer dere et nytt språk
eller får en ny oppgave.
Eller så kan du
eller noen du er glad i, bli syk.
Og akkurat som Jesus opplevde, -
- så vil det,
midt i våre egne utfordringer, -
- dukke opp folk -
- med sine utfordringer.
Noen av dem føler
kanskje at de ikke er viktige, -
- eller at ingen legger merke til dem.
Kanskje de føler skam pga. fortiden sin.
Kanskje de har en svakhet som gjør
at de har konstant skyldfølelse.
Og det er da vi har muligheten
til å la Jehova gjøre inntrykk på dem.
Vi kan forsikre dem med det vi sier,
om at de ikke er alene, -
- men at vi føler med dem
og er der for dem, -
- og at Jehova ikke har glemt dem.
Det vi sier, forandrer kanskje ikke
omstendighetene deres, -
- men det kan forandre
innstillingen deres.
Det kan gjøre dem overbevist
om at de har en plass i Jehovas familie.
Det var to fine eksempler
på hvordan Jesus ga ære til Jehova.
Men vi er åpenbart ikke Jesus,
vi er langt ifra å være som ham.
Så vi klarer ikke alltid å ta imot andre
på den måten vi skulle ønske.
Men vi kan ha samme mål som Jesus:
Å behandle andre på en måte
som gir ære til Jehova.
Selv om Jesus var opptatt
eller i en vanskelig situasjon, -
- og uansett hvem som kom til ham,
et lite barn, en mann som ville bli husket, -
- eller hvem som helst andre, -
- så behandlet Jesus mennesker
på en måte som gjorde at Jehova -
- gjorde inntrykk på dem.
For å oppsummere:
Som en oversettelse
av Romerne 15:7 sier:
«Ta derfor imot hverandre
med åpne armer inn i Guds herlighet.»
«Jesus gjorde det,
nå kan dere gjøre det.»

David DeGuzman: Vil det gjøre inntrykk på dem? (Gilead-avslutningen for den 159. klassen)