JW subtitle extractor

Vi er i Birmingham,
det som en gang var hjemmet til -
- vitenskapsmannen
og presten Joseph Priestley.
I 1789 begynte Priestley å samarbeide
med en gruppe dyktige menn -
- om å lage en ny oversettelse
av Bibelen på engelsk.
De siste 200 årene har man tenkt
at prosjektet mislyktes, -
- og at alt arbeidet deres gikk tapt.
Hva var spesielt
med denne oversettelsen?
Og hvorfor ble den aldri utgitt?
Vi har snakket med fagfolk for å høre
hva som skjedde med Priestley -
- og oversettelsesprosjektet hans.
I dag er han mest kjent for
forskning innen elektrisitet og gasser.
Han hjalp oss f.eks. til
å forstå mer om oksygen.
Joseph Priestley var en spesiell mann.
Nå blir han nok husket som vitenskapsmann.
Men det var ikke det
han selv ville bli husket som.
Han ville bli husket
som en religiøs person, en teolog.
Teologi var hans store lidenskap.
Joseph hadde lett for å lære seg språk.
Han hadde en utrolig hukommelse -
- og en enorm arbeidskapasitet.
Han lærte seg hebraisk som ung, -
- sannsynligvis da han var 15 år.
Og så begynte han
å lære seg gresk og latin -
- og også de største semittiske
språkene på den tiden.
Det var til stor hjelp da han begynte
å undersøke bibelteksten nøyere.
For da kunne han sammenligne -
- King James Version med
bibelteksten på originalspråkene.
Det var flere håndskrifter -
- av både hebraiske og greske tekster
som nå var tilgjengelige.
De viste at det fantes flere tekster
man kunne bruke, -
- enn bare dem som
King James Version var basert på.
Selv om King James Version
har et nydelig språk, -
- inneholder den også oversettelsesfeil, -
- og det er lagt til ting
som egentlig ikke skal være der.
Priestley lette etter sannheten -
- og lot seg ikke påvirke av
hva andre tenkte.
Det var én sannhet han så på
som spesielt viktig:
At Bibelen beskriver den Allmektige Gud
som en annen person enn Jesus.
I 1783 utga han dette heftet,
hvor det står:
«Bibelen lærer at det finnes én Gud,» -
- «at han har skapt
og er hersker over alle ting,» -
- «at denne ene Gud er den eneste
som skal bli tilbedt,» -
- «og at han sendte Jesus Kristus for
å undervise menneskene,» -
- «ga ham kraft til å utføre mirakler,
oppreiste ham fra de døde» -
- «og ga ham all den myndighet
han har hatt og har nå.»
Priestley syntes at King James Version -
- gjorde forskjellen
mellom Gud og Kristus uklar.
Så, i 1787, tok han kontakt med
sin nærmeste venn,
- en prest som het Theophilus Lindsey.
Lindsey var anglikansk prest til å begynne med.
Men etter hvert begynte han å tvile på -
- læresetninger som treenighetslæren.
Han begynte å nærme seg
samme teologiske forståelse -
- som Joseph Priestley hadde.
Priestley skrev til Lindsey:
«Jeg er glad for at du også ønsker
en ny oversettelse av Bibelen.»
«Jeg tror ikke den oppgaven
vil være umulig for oss.»
«Hvis du tar deg av Det nye testamente,
så tar jeg Det gamle.»
Vi kan nok fullføre det på tre år.
Å skulle fullføre det på bare tre år
var et ambisiøst mål.
47 oversettere hadde brukt sju år
på å fullføre King James Version.
Men Priestley og Lindsey
slo seg sammen med to andre -
- og begynte å planlegge prosjektet.
Planen var å forbedre King James Version -
- ved bare å forandre det som burde
oversettes på en mer nøyaktig måte.
De ble enige om en del regler
de skulle følge i oversettelsesarbeidet.
Én av de reglene ville gjøre
denne oversettelsen annerledes -
- enn alle andre bibler
som var publisert på engelsk -
- eller kanskje til og med
alle andre språk på den tiden.
Regelen var enkel:
Når Guds navn sto på hebraisk, -
- skulle de oversette det med «Jehova» -
- og ikke «Herren»,
i Det gamle testamente.
Og i Det nye testamente
skulle de bruke navnet Jehova -
- der det var nødvendig
å skille mellom Gud og Kristus.
Men dette var ikke en ny idé.
Her har vi en bok av Hopton Haynes.
Rundt 40 år før Priestleys oversettelsesprosjekt -
- foreslo Haynes samme framgangsmåte.
Haynes mente at i King James Version -
- burde det opprinnelige
ordet «Jehova» forbli uoversatt, -
- og at hvis ordet «Jehova» hadde blitt
brukt i Det nye testamente -
- der ordet «Herren» ofte er brukt i stedet, -
- ville det gjort det lettere
å skille mellom Herren Gud -
- og vår Herre og Mester, Kristus.
Priestleys team var helt enig i dette.
De forsto at de kom til å trenge mer
hjelp til dette prosjektet, -
- så de tok kontakt med flere fagfolk.
Få var villige til å stille opp.
Og de hadde god grunn til
å være forsiktige.
Å skulle lage en ny oversettelse
i England på 1700-tallet -
- var ikke bare ambisiøst.
Det kunne også være farlig!
Å skulle lage en hvilken
som helst annen -
- oversettelse var
veldig kontroversielt på den tiden.
Det var flere som forsøkte,
men få som fullførte.
Den anglikanske kirke
baserte seg på King James Version.
Det var den kirken hadde godkjent.
Det var den oversettelsen
kirkens teologi var bygd på.
Så hvis du sa at den ikke var god nok, -
- gikk du egentlig imot det kirken lærte.
Og hvis du kom med en ny oversettelse, -
- sa du egentlig at her er en ny teologi, -
- som går imot kirken.
Under tre måneder etter
det første planleggingsmøtet -
- hadde flere tilbudt seg å hjelpe til.
Blant dem var det en som kom til
å spille en viktig rolle:
Robert Edward Garnham.
Nå er vi i Cambridge.
Og vi har spurt dr. Nicolas Bell
og dr. Christopher Reid -
- om å fortelle om
Garnham og arbeidet hans.
Robert Garnham begynte på
Trinity College da han var 16, i 1769.
Et år senere fikk han et stipend.
Etter hvert underviste
han også selv ved Trinity.
Mye av arbeidet kan ha blitt gjort
her i Wren-biblioteket.
På Garnhams tid var nok ikke
biblioteket helt fylt opp.
Men over halvparten av materialet her
var bibeloversettelser -
- og bibelkommentarer, altså teologiske tekster.
Så det må ha vært en stor fordel -
- å ha alle verktøyene i én bygning -
- når man fordypet seg i teologiske studier.
Priestley og Lindsey -
- satte enormt stor pris på
det han bidro med i prosjektet, -
- for han var en intelligent person.
I tillegg jobbet han veldig hardt.
Jeg synes det er interessant
at denne mannen, -
- som faktisk også var prest, -
- hadde undersøkt bibeltekstene så nøye
som han faktisk gjorde.
Garnham jobbet i det stille,
men også effektivt.
Han fullførte den første oppgaven han fikk:
Å oversette brevene i Det nye testamente.
Og så gikk han i gang med enda mer.
I et brev han skrev til Lindsey,
datert 25. nov. 1789, skrev han:
«Garnham er et viktig medlem av teamet vårt.»
Lindsey skrev senere til
et annet medlem av teamet:
«Ingen har jobbet så hardt som Garnham.»
Priestley og teamet hans var nesten
ferdige med bibelprosjektet, men så ...
Opprørene i Birmingham i 1791 var blant -
- de voldeligste i Storbritannia på 1700-tallet.
Priestley og andre hadde
kontroversielle politiske meninger -
- og hadde i tillegg utfordret
kirkens læresetninger.
Det gjorde at kirken så på dem
som en trussel som måtte stoppes.
Det ble fire dager med voldelige opptøyer.
Flere opprørere døde,
og bygninger ble ødelagt, -
- også Priestleys hjem.
Huset hans på Fairhill ble brent ned.
Han var heldig som kom seg unna.
Alle papirene ble kastet ut av vinduet.
Det ser ut til at alt han hadde jobbet med, -
- bøkene hans og bibeloversettelsen,
ble ødelagt.
I 1794 forlot han England og dro til USA.
Han var nå isolert fra det landet,
den kulturen og de folkene han kjente.
Han var i en vanskelig situasjon.
Fordi Priestley hadde mistet både
biblioteket sitt og teamet sitt, -
- kunne han ikke fortsette
med oversettelsesprosjektet.
Og han fikk aldri begynt på det igjen.
Men hva skjedde med Garnham
og det han hadde oversatt?
Svaret på det finner vi i London.
Garnham hadde vært forsiktig og
bare publisert ting anonymt.
Så etter at Priestleys hus hadde
blitt ødelagt og prosjektet avbrutt, -
- publiserte Garnham aldri
det han hadde oversatt.
I årene som fulgte,
forandret Garnhams syn på Bibelen seg.
Og han begynte å miste troen.
Han døde i 1802, 49 år gammel.
Men hva med det han hadde oversatt?
Hadde noe av det overlevd?
I over 200 år så det ut til
at svaret var nei.
Men tidlig i 2017
gjorde forskere et uventet funn -
- i Dr. Williams’s Library midt i London.
Hva var det de fant?
To sett med godt bevarte håndskrifter, -
- som til sammen utgjorde nesten
hele Det nye testamente.
Det første settet var en kladd
og det andre en mer finpusset versjon.
Det ene var tydelig signert -
- med initialene R.E.G., -
- Robert Edward Garnham.
Da forskere undersøkte
de nyoppdagede håndskriftene, -
- forsto de at de hadde funnet
noe helt spesielt:
De eneste håndskriftene fra Priestleys
prosjekt som noensinne var blitt funnet.
Det er veldig uvanlig
å finne slike håndskrifter, -
- for de fleste blir ødelagt
eller forsvinner.
Så dette er veldig spesielt.
Garnhams oversettelse
var unik på flere områder.
Mange kjente vers ble oversatt
på en frisk og moderne måte.
Der det i King James Version står -
- at «hele verden ligger i det onde», -
- sto det i Garnhams oversettelse -
- at «hele verden er i motstanderens makt».
I stedet for å bruke det engelske
ordet for «helvete» oversatte Garnham -
- det greske ordet «Hades»
med det engelske ordet for «graven».
Men det mest spennende er kanskje
at Garnham brukte navnet Jehova.
Der det i King James Version står:
«Du skal elske Herren din Gud
av hele ditt hjerte», -
- står det i Garnhams oversettelse:
«Du skal elske Jehova din Gud
av hele ditt hjerte.»
Andre oversettelser
brukte Guds navn bare noen få ganger.
Men Garnham
fulgte oversetterteamets regler.
Han brukte derfor Jehovas navn
ca. 200 ganger gjennom hele DNT.
Fram til dette hadde vi trodd
at denne oversettelsen var blitt borte.
Så det at vi fant
Garnhams oversettelse av DNT -
- blant papirene hans her i biblioteket,
var en stor overraskelse.
Håndskriftene som ble funnet,
er utrolig spennende.
Oversettelsen ble laget av dyktige
fagfolk som kunne hebraisk og gresk.
Det er veldig fascinerende,
og flere må få vite om dette.
Arbeidet som Garnham etterlot seg, -
- er et spennende nytt kapittel
i Bibelens historie:
En engelsk oversettelse av
Det nye testamente fra 1700-tallet, -
- som hvis den hadde blitt utgitt,
hadde vært en sensasjon!

En bibeloversettelse blir funnet igjen
- 

En bibeloversettelse blir funnet igjen

Vi er i Birmingham,
det som en gang var hjemmet til -
- vitenskapsmannen
og presten Joseph Priestley.
I 1789 begynte Priestley å samarbeide
med en gruppe dyktige menn -
- om å lage en ny oversettelse
av Bibelen på engelsk.
De siste 200 årene har man tenkt
at prosjektet mislyktes, -
- og at alt arbeidet deres gikk tapt.
Hva var spesielt
med denne oversettelsen?
Og hvorfor ble den aldri utgitt?
Vi har snakket med fagfolk for å høre
hva som skjedde med Priestley -
- og oversettelsesprosjektet hans.
I dag er han mest kjent for
forskning innen elektrisitet og gasser.
Han hjalp oss f.eks. til
å forstå mer om oksygen.
Joseph Priestley var en spesiell mann.
Nå blir han nok husket som vitenskapsmann.
Men det var ikke det
han selv ville bli husket som.
Han ville bli husket
som en religiøs person, en teolog.
Teologi var hans store lidenskap.
Joseph hadde lett for å lære seg språk.
Han hadde en utrolig hukommelse -
- og en enorm arbeidskapasitet.
Han lærte seg hebraisk som ung, -
- sannsynligvis da han var 15 år.
Og så begynte han
å lære seg gresk og latin -
- og også de største semittiske
språkene på den tiden.
Det var til stor hjelp da han begynte
å undersøke bibelteksten nøyere.
For da kunne han sammenligne -
- King James Version med
bibelteksten på originalspråkene.
Det var flere håndskrifter -
- av både hebraiske og greske tekster
som nå var tilgjengelige.
De viste at det fantes flere tekster
man kunne bruke, - 
- enn bare dem som
King James Version var basert på.
Selv om King James Version
har et nydelig språk, -
- inneholder den også oversettelsesfeil, -
- og det er lagt til ting
som egentlig ikke skal være der.
Priestley lette etter sannheten -
- og lot seg ikke påvirke av
hva andre tenkte.
Det var én sannhet han så på
som spesielt viktig:
At Bibelen beskriver den Allmektige Gud
som en annen person enn Jesus.
I 1783 utga han dette heftet,
hvor det står:
«Bibelen lærer at det finnes én Gud,» -
- «at han har skapt
og er hersker over alle ting,» -
- «at denne ene Gud er den eneste
som skal bli tilbedt,» -
- «og at han sendte Jesus Kristus for
å undervise menneskene,» -
- «ga ham kraft til å utføre mirakler,
oppreiste ham fra de døde» -
- «og ga ham all den myndighet
han har hatt og har nå.»
Priestley syntes at King James Version -
- gjorde forskjellen
mellom Gud og Kristus uklar.
Så, i 1787, tok han kontakt med
sin nærmeste venn, 
- en prest som het Theophilus Lindsey.
Lindsey var anglikansk prest til å begynne med.
Men etter hvert begynte han å tvile på -
- læresetninger som treenighetslæren.
Han begynte å nærme seg
samme teologiske forståelse -
- som Joseph Priestley hadde.
Priestley skrev til Lindsey:
«Jeg er glad for at du også ønsker
en ny oversettelse av Bibelen.»
«Jeg tror ikke den oppgaven
vil være umulig for oss.»
«Hvis du tar deg av Det nye testamente,
så tar jeg Det gamle.»
Vi kan nok fullføre det på tre år.
Å skulle fullføre det på bare tre år
var et ambisiøst mål.
47 oversettere hadde brukt sju år
på å fullføre King James Version.
Men Priestley og Lindsey
slo seg sammen med to andre -
- og begynte å planlegge prosjektet.
Planen var å forbedre King James Version -
- ved bare å forandre det som burde
oversettes på en mer nøyaktig måte.
De ble enige om en del regler
de skulle følge i oversettelsesarbeidet.
Én av de reglene ville gjøre
denne oversettelsen annerledes -
- enn alle andre bibler
som var publisert på engelsk -
- eller kanskje til og med
alle andre språk på den tiden.
Regelen var enkel:
Når Guds navn sto på hebraisk, -
- skulle de oversette det med «Jehova» -
- og ikke «Herren»,
i Det gamle testamente.
Og i Det nye testamente
skulle de bruke navnet Jehova -
- der det var nødvendig
å skille mellom Gud og Kristus.
Men dette var ikke en ny idé.
Her har vi en bok av Hopton Haynes.
Rundt 40 år før Priestleys oversettelsesprosjekt -
- foreslo Haynes samme framgangsmåte.
Haynes mente at i King James Version -
- burde det opprinnelige
ordet «Jehova» forbli uoversatt, -
- og at hvis ordet «Jehova» hadde blitt
brukt i Det nye testamente -
- der ordet «Herren» ofte er brukt i stedet, -
- ville det gjort det lettere
å skille mellom Herren Gud -
- og vår Herre og Mester, Kristus.
Priestleys team var helt enig i dette.
De forsto at de kom til å trenge mer
hjelp til dette prosjektet, -
- så de tok kontakt med flere fagfolk.
Få var villige til å stille opp.
Og de hadde god grunn til
å være forsiktige.
Å skulle lage en ny oversettelse
i England på 1700-tallet -
- var ikke bare ambisiøst.
Det kunne også være farlig!
Å skulle lage en hvilken
som helst annen -
- oversettelse var
veldig kontroversielt på den tiden.
Det var flere som forsøkte,
men få som fullførte.
Den anglikanske kirke
baserte seg på King James Version.
Det var den kirken hadde godkjent.
Det var den oversettelsen
kirkens teologi var bygd på.
Så hvis du sa at den ikke var god nok, -
- gikk du egentlig imot det kirken lærte.
Og hvis du kom med en ny oversettelse, -
- sa du egentlig at her er en ny teologi, -
- som går imot kirken.
Under tre måneder etter
det første planleggingsmøtet -
- hadde flere tilbudt seg å hjelpe til.
Blant dem var det en som kom til
å spille en viktig rolle:
Robert Edward Garnham.
Nå er vi i Cambridge.
Og vi har spurt dr. Nicolas Bell
og dr. Christopher Reid -
- om å fortelle om
Garnham og arbeidet hans.
Robert Garnham begynte på
Trinity College da han var 16, i 1769.
Et år senere fikk han et stipend.
Etter hvert underviste
han også selv ved Trinity.
Mye av arbeidet kan ha blitt gjort
her i Wren-biblioteket.
På Garnhams tid var nok ikke
biblioteket helt fylt opp.
Men over halvparten av materialet her
var bibeloversettelser -
- og bibelkommentarer, altså teologiske tekster.
Så det må ha vært en stor fordel -
- å ha alle verktøyene i én bygning -
- når man fordypet seg i teologiske studier.
Priestley og Lindsey -
- satte enormt stor pris på
det han bidro med i prosjektet, -
- for han var en intelligent person.
I tillegg jobbet han veldig hardt.
Jeg synes det er interessant
at denne mannen, -
- som faktisk også var prest, -
- hadde undersøkt bibeltekstene så nøye
som han faktisk gjorde.
Garnham jobbet i det stille,
men også effektivt.
Han fullførte den første oppgaven han fikk:
Å oversette brevene i Det nye testamente.
Og så gikk han i gang med enda mer.
I et brev han skrev til Lindsey,
datert 25. nov. 1789, skrev han:
«Garnham er et viktig medlem av teamet vårt.»
Lindsey skrev senere til
et annet medlem av teamet:
«Ingen har jobbet så hardt som Garnham.»
Priestley og teamet hans var nesten
ferdige med bibelprosjektet, men så ...
Opprørene i Birmingham i 1791 var blant -
- de voldeligste i Storbritannia på 1700-tallet.
Priestley og andre hadde
kontroversielle politiske meninger -
- og hadde i tillegg utfordret
kirkens læresetninger.
Det gjorde at kirken så på dem
som en trussel som måtte stoppes.
Det ble fire dager med voldelige opptøyer.
Flere opprørere døde,
og bygninger ble ødelagt, -
- også Priestleys hjem.
Huset hans på Fairhill ble brent ned.
Han var heldig som kom seg unna.
Alle papirene ble kastet ut av vinduet.
Det ser ut til at alt han hadde jobbet med, -
- bøkene hans og bibeloversettelsen,
ble ødelagt.
 I 1794 forlot han England og dro til USA.
Han var nå isolert fra det landet,
den kulturen og de folkene han kjente.
Han var i en vanskelig situasjon.
Fordi Priestley hadde mistet både
biblioteket sitt og teamet sitt, -
- kunne han ikke fortsette
med oversettelsesprosjektet.
Og han fikk aldri begynt på det igjen.
Men hva skjedde med Garnham
og det han hadde oversatt?
Svaret på det finner vi i London.
Garnham hadde vært forsiktig og
bare publisert ting anonymt.
Så etter at Priestleys hus hadde
blitt ødelagt og prosjektet avbrutt, -
- publiserte Garnham aldri
det han hadde oversatt.
I årene som fulgte,
forandret Garnhams syn på Bibelen seg.
Og han begynte å miste troen.
Han døde i 1802, 49 år gammel.
Men hva med det han hadde oversatt?
Hadde noe av det overlevd?
I over 200 år så det ut til
at svaret var nei.
Men tidlig i 2017
gjorde forskere et uventet funn -
- i Dr. Williams’s Library midt i London.
Hva var det de fant?
To sett med godt bevarte håndskrifter, -
- som til sammen utgjorde nesten
hele Det nye testamente.
Det første settet var en kladd
og det andre en mer finpusset versjon.
Det ene var tydelig signert -
- med initialene R.E.G., -
- Robert Edward Garnham.
Da forskere undersøkte
de nyoppdagede håndskriftene, -
- forsto de at de hadde funnet
noe helt spesielt:
De eneste håndskriftene fra Priestleys
prosjekt som noensinne var blitt funnet.
Det er veldig uvanlig
å finne slike håndskrifter, -
- for de fleste blir ødelagt
eller forsvinner.
Så dette er veldig spesielt.
Garnhams oversettelse
var unik på flere områder.
Mange kjente vers ble oversatt
på en frisk og moderne måte.
Der det i King James Version står -
- at «hele verden ligger i det onde», -
- sto det i Garnhams oversettelse -
- at «hele verden er i motstanderens makt».
I stedet for å bruke det engelske
ordet for «helvete» oversatte Garnham -
- det greske ordet «Hades»
med det engelske ordet for «graven».
Men det mest spennende er kanskje
at Garnham brukte navnet Jehova.
Der det i King James Version står:
«Du skal elske Herren din Gud
av hele ditt hjerte», -
- står det i Garnhams oversettelse:
«Du skal elske Jehova din Gud
av hele ditt hjerte.»
Andre oversettelser
brukte Guds navn bare noen få ganger.
Men Garnham
fulgte oversetterteamets regler.
Han brukte derfor Jehovas navn
ca. 200 ganger gjennom hele DNT.
Fram til dette hadde vi trodd
at denne oversettelsen var blitt borte.
Så det at vi fant
Garnhams oversettelse av DNT -
- blant papirene hans her i biblioteket,
var en stor overraskelse.
Håndskriftene som ble funnet,
er utrolig spennende.
Oversettelsen ble laget av dyktige
fagfolk som kunne hebraisk og gresk.
Det er veldig fascinerende,
og flere må få vite om dette.
Arbeidet som Garnham etterlot seg, -
- er et spennende nytt kapittel
i Bibelens historie:
En engelsk oversettelse av
Det nye testamente fra 1700-tallet, -
- som hvis den hadde blitt utgitt,
hadde vært en sensasjon!


-